å spise blomster til frokost

å ha litt for mye av det gode

2009-10-10T14:09:00.002+02:00

Fordi jeg syntes kusine Inger sitt bilde var så fint, ville jeg lage et selv

å sveve på

2009-10-05T21:36:00.002+02:00

Fordi jeg har lett for å bli rastløs, har jeg laget en blogg på wordpress. Den er her, og vi får se hvordan det går og hvilken blogg som består.

I dag har jeg brukt penger på stoff til gardiner og presanger og diverse, så neste uke skal jeg leve på havregryn og billigbrød.

crivens

2009-09-29T16:04:00.004+02:00

I løpet av høstferien har jeg anlagt to sovende floker i håret mitt. De er veldig fine og jeg håper de får flere venner etterhvert.

Jeg har i tillegg gått til anskaffelse av tre nye kjoler, for den nette sum av 100 norske kroner.

Totalt verdi-bedrageri.

Čiau braške, susitiksim kompote

2009-09-05T22:23:00.004+02:00

trashsofistikert sirkuspunkprinsesse

London er full av paljetter og glitter og fløyel, lommeboka mi er full av møll

bilde fra deviantart

bla bla bla

2009-08-30T22:05:00.003+02:00

del 2

2009-08-23T15:14:00.003+02:00

2009-08-11T21:53:00.004+02:00

Jeg er så kreativ på natta. Det flommer over, et hav inne i meg. Havsengel, og armene er tentaklene som bare driver med. Viderefører en tanke. Berører en perleryggrad, børster bort en hårlokk.

Så jeg tar fram maling og pensler. Tar fram stjernestøv og døde drømmer. Tanken min er: «Alt er hvitt.»

Jeg: «Alt er sympatisk. Sørgelig.»

Samuel ser ikke på meg, for han sover, og han er ikke her, han er i huset sitt, i sin seng, han tenker ikke på meg, han tenker på andre ting som at han må kjøpe mer mat til hunden eller hønene eller kaninen og at han må støvsuge snart og at det om litt kommer regninger i posten som må betales, at harddisken på datamaskinen burde vært gått igjennom og nettbanken besøkt, at bestemoren ville fylt år om ei uke hvis hun ikke var død og at han må huske å luke i bedet og knipe av visne stemorsblomster, at han må sette på en klesvask i morgen tidlig.

Jeg ser på Samuel og maler esken min hvit. Hvit hvit hvit hvit. Kan ikke få sagt det ofte nok, jeg maler armene mine hvite. Spøkelsesarmer som griper etter noe på den andre sida. Har indianerstriper på kinnene, flekker av samvittighet og bevissthet, håret klistrer seg rundt hobbylack. Farge 01. Jeg er farge 01.

Leppene mine er hvite, men jeg vet ikke om det er fordi jeg er kald, fordi jeg er død og kald, eller fordi jeg malte dem slik. Eller fordi jeg spiste tørt mel, fylte hendene med mel og tok en bit, blåste det ut over kjøkkengulvet og stuegulvet, blåste det ut i ti ville stormer. Som alle forlot meg.

Ansiktet mitt er hvitt og usympatisk. Jeg ser på det blå flimmeret fra fjernsynet, og husker en film om en dame som kom ut av snøen på lcd-skjermen, tenker over sjansen for at det kommer noen ut av min 14tommers. Den er nok for liten.

Likevel, ut kommer sommerfugler. De danser på øyelokkene mine og kiler meg på tunga. Tror i et øyeblikk at jeg opplever lykke, før akrylrusen er over.

del 1

2009-08-09T22:52:00.006+02:00

Vi skulle sove på hotell, men det var ikke noe rom til oss

Noen steiner

Inne på Miss Peapod

Vår alltid like blide og hyggelige nabo

Vi drakk champagne

Denne er dedikert til Lucy

Pappa snekret i sine unge dager

Vi drakk likør, og var fornøyde med det

clapham junction

2009-08-02T21:37:00.002+02:00

å spise blomster

2009-07-25T22:01:00.003+02:00

Vi har besøkt Eden Project og Blue Reef Aquarium

2009-07-20T12:44:00.002+02:00

Bringing about Armageddon can be dangerous. Do not attempt it in your own home.

Ser dere om to uker

if the sun don't come, you get a tan from standing in the english rain

2009-07-19T15:13:00.002+02:00

svart

2009-07-05T22:14:00.004+02:00

svarte ord mot en tom tom seng. hveteboller som klemmes flate, men som aldri forsvinner. utviskede mattestykker, hvor to og to går i hop, så fra hverandre. månen er bare sola gjemt bak en sky, og jeg tar bussen alene. er ensom, sier det ikke til de andre. sitter lengst bak og skriver svarte ord. faen.

uthus på parade og hvem vinner. ser en katt løpe fra meg. regner mattestykker der alt deles på to for å finne én porsjon. blokkene er høye høye høye høyere høyest, lener meg bakover og ler. inne i meg. inside I'm dying.

det går ikke rundt. bussen stopper, sola slutter å spinne rundt jorda. lærer meg gangetabellen. det var en gang. ganger to. jeg sitter bakerst og skriver svarte ord mot tomme seter. hundekjeksen står i grøftekanten. kom og spis meg, en hund bjeffer. flagget er på halv stang og helvete heller.

du sier det er to for én og jeg sier nei takk heller én for to og gir deg siste rest av lommepengene mine spurter ut døra og legger bare igjen kulde og svarte ord de kryper ned i sprekkene i gulvet og forsvinner ned på bussen sitter jeg alene.

hjerterdame kjører bil og krydrer biffen med eksos. faen. alle blomstene henger jævelig tungt på de tynne grenene, som strekker seg, men knekker.

2009-07-05T19:20:00.002+02:00

it may help to understand human affairs to be clear that most of the great triumphs and tragedies of history are caused, not by people being fundamentally good or fundamentally bad, but by people being fundamentally people

neil gaiman & terry pratchett; good omens

alkohol: lidelse på boks

2009-06-26T22:00:00.004+02:00

trenger mest

et stabilt holdepunkt

for framtida mi

ja til atomvåpen, vekk med europa

2009-06-14T18:49:00.002+02:00

Hei, jeg driver fortsatt med tullete plantefotografering. Og jeg har rosa strømpebukse og gult skjerf fordi det er punk. De blå glass-svanene tilhører hytta.

vi måste skrika nej så högt vi kan

2009-06-07T15:19:00.003+02:00

2009-05-31T17:09:00.003+02:00

å falle om på gata

2009-05-28T18:54:00.002+02:00

det ser slik ut etterpå:

bursdag nummer 2

2009-05-24T21:51:00.009+02:00

Søndag ble brukt til en markering av bursdagen min med Marte, Elisabeth og Marie. Vi spiste pannekaker, selvsagt, og kake som ble delvis fiasko, delvis suksess. Fordi det var for lite bakepulver, og fordi den smakte godt likevel. Til sist spilte vi en hel del kort, noe som er favoritt-tingen vår å fylle tiden med. Både boms og president, hurtigboblegris og noe annet rart Marie lærte oss. Nå håper jeg bare de kommer tilbake igjen snart, for å spille mer med meg.

Stupedama

Husmora

Middagen

sneglehus

2009-05-19T19:04:00.004+02:00

I dag var Marit Synnøve og jeg på flattegningskurs hos Sadoni Couture i Oslo. Vi lærte forskjellen på flattegning og arbeids-/teknisk tegning og triks for å få mønsterkuttere til å forstå hva vi mener.

Og så tok jeg med meg kameraet ut på tur, for å ta noen alternative blomsterbilder.
Og så tegnet jeg piker med stripete strømper og blomsterkjoler.

Dessuten skal jeg bli en kløpper til å lage saus.

nitroglycerin

2009-05-08T17:27:00.010+02:00

Lucy, Charlotte, Lars (som trist nok ikke har blogg), Linda, Josefine og jeg feiret mine 19 overståtte leveår med å miste pannekaker på gulvet, utløse brannvarsleren, spise is og bær og sjokoladesaus og karamellsaus og sukker på pannekakene, åpne gaver i et solfylt hjørne, grise på kjøkkenet under smoothielaging, drikke smoothier og spise twist i tv-kroken, synge Her kommer vinter'n, og haste avgårde for å rekke buss og tog klokka åtte.

Tusen takk til alle som kom, grisa, og dro!

Bursdagsmuffins fra en underlig dame med hatt

Besøket som drar sin kos

Juice

Nyanskaffet tennisball
Si ifra hvis den er din

cirkus

Og gratulerer med frigjøringsdagen *

å innse et nederlag, men kanskje ikke bry seg likevel

2009-05-03T14:25:00.006+02:00

På fire netter rakk jeg å bruke én natt i Sandefjord, én natt i Bergen, én natt i Tønsberg og én natt i Bærum.
På fire dager rakk jeg å få med meg én Kaizerskonsert, én Kick off-konsert for Slottsfjell og én CC Cowboys-konsert.

Ni og tyvende april tok Lucy og jeg flyet til Bergen, for å rekke Kaizers. På flyplassen spanet vi etter blodfans, men så ingen. Vel i Bergen fikk vi en liten guidet tur i sentrum og overnattingsplass. (takk)
På Garage var det en trapp som gikk ned til en kjeller, og 310 mann kan være der nede. Kaizers spilte Under månen, Janove slo i taket og jeg pådro meg en forhåpentligvis kronisk hes stemme.

Første mai tilbrakte jeg med tærne i vannet og sola i ansiktet, med Lucy ved min side. Vi drakk appelsinjuice rett fra kartongen, hørte på Ida Maria og snakket, mens beina plasket og gresset grodde. Vi smurte solkrem i ansiktet og gliste.
Og etterpå gikk vi på konserten i Verdensteateret, men før det matet jeg fuglene mens vi spiste middag og så gikk vi gjennom kirkegården og Lucy lærte meg to nye ord.

I går tilbrakte jeg minst halvannen time i Ark bokhandel. Hvor jeg snakket med Petar Tale. Mer riktig: han snakket med meg. Han viste meg boka si i kunsthylla.
Han sa mye. Mye fint og viktig, som jeg nesten ikke husker nå lenger, men jeg skreiv det ned mens jeg gikk nedover Karl Johans gate og bearbeidet hendelsen. Og dette er noe av hva han sa:

Kunst er genetisk. Munch, Picasso og jeg, vi er genetisk forbundet.
Kunst er å snu virkeligheten på hodet.
Ser du her? Alt er kodet.
Vanlige mennesker forstår ikke hvor genialt det er. Men jeg forstår.
Kunst handler om å se.
Ser du, det korresponderer.
Øynene, de scanner deg. Ser inn i deg.
Omveltning.
Kunst er ikke repetisjon, det er korrespondering.
Et fotografi er ikke kunst. Det er bare virkeligheten. Men når du gjør noe med det, tilføyer noe, da blir det kunst.
Se her. Ser du hvordan linjene fortsetter?
Se på fargene, hvordan de korresponderer.
Ser du?
Genialitet er genetisk.

Og han viste meg hvordan han lagde en kollasje, kunst, ut av et vanlig fotografi. Og bladde opp i boka fra Museum of Modern Art i New York, hvor de beste kunstnerne hadde bildene sine. Og forklarte, hvordan alt var kodet, hvordan kunstnerne i all sin genialitet kodet virkeligheten. Han pekte på sine bilder, og på bilder fra museet. Fortalte hvor perfekt det var, men at det var svært få som virkelig skjønte det.
Han påpekte hvor likt han og Munch malte, hvor enkelt det var. Hvordan øynene de malte, fikk deg til å se.

I dag stod jeg endelig opp, etter å ha hørt litt på Jokke & Valentinerne med Tourettes. En god måte å starte dagen på, er å høre på Sola skinner, fortsette med å se to episoder av Bert, for så å gå over til å se I'm a cyborg, but that's ok. Som handler om ei jente, Young-Goon, som tror hun er en cyborg. Som må levere gebisset til bestemoren, som tror hun er en mus og spiser reddiker.

Når storetåa til Young-Goon lyser, er hun full-ladet. Park Il-Sun gir henne en innretning, som gjør om all maten hun spiser, til energi for henne. Han tegner en liten dør på ryggen hennes.

(Forresten var det en viss likhet mellom statistene i Bert og de på galehuset.)

Jeg har også skaffet meg et tysk Vogue, fordi bildeserien var så fint.
Petar Tale spurte meg hva det beste med livet og verden var. Hva som var finest. Og jeg svarte skjønnhet.
Enn så overflatisk og materialistisk det er, svarte jeg skjønnhet. For det dekker alt, skjønnhet finnes hvor som helst. I musikk, i naturen, i kunst, i bøker, i mennesker, i stjernene.

(Bilder fra Google og Vogue)

å spise blomster på kake

2009-04-26T20:20:00.004+02:00

I dag konfirmerte min kjære kusine Inger seg.

Hun hadde de fineste bordkortene jeg har sett på lenge.

snart er det onsdag

tinnitus i hjärtat

2009-04-25T22:34:00.004+02:00

i dag fant jeg verdens fineste lapp

vil bare kapsle den inn i hjertet

introduksjonsblogg 2

2009-04-19T14:04:00.007+02:00

Hei, jeg heter Camilla og jeg kan skifte hjul på bilen. Jeg liker å vaske opp og støvsuge. Jeg arver skjorter av faren min og vasker håret under springen ute. Om sommeren får jeg fregner og om vinteren farger jeg håret rødt.
Når jeg blir voksen, skal jeg forhåpentligvis forandre verden.

lille familie

2009-04-13T18:42:00.006+02:00

på tur i Sverige, under solen. Sammensurium av sol, fjær, slekt og glede.

Forresten har jeg kanskje lyst til å lage innredningsreportasjer og ta bilder, og være avlastningsfamilie.
Og jeg gleder meg bare mer og mer og mer til FreedomHospit.

Send brev!

en sang, en adresse & tre bilder

2009-04-09T17:38:00.003+02:00

Litt Kent for å akkompagnere tre bilder.

Min besøksadresse er Håveien 88. Fra tirsdag kveld til fredag morgen. Kom kom kom.

å våkne opp med regnbuer i rommet

2009-04-05T21:17:00.009+02:00

herfra

fordi

herfra

fuldesign

2009-03-30T22:01:00.002+02:00

får ikke sove

fordi

hjertet slår krøll

LILLELØRDAG

2009-03-26T17:55:00.000+01:00

cirkuslördag & ingenstans-söndag

2009-03-22T18:47:00.004+01:00

Cirkuslördag:

Min innebygde vekkerklokke vekker meg kvart over syv. Klokka forteller meg at nå er det tid for litt crüsli og frukt. Og kinoplanlegging med kapteinen.
Hver lørdag tar jeg meg en dusj. Jeg lar den grå hverdagen med den harde snøen renne ned i sluket, og tar på meg lebestift. Tar på meg en kjole med hvite duer på, stripete strømpebukse. Converse, for første gang i år. En zebra i veska og miljøvennlige buttons.

Første post i Faketown: Se ORPS, sammen med alle elleve-trettenåringene og le høyest og mest av alle.
Andre post: Bruke penger jeg ikke er helt sikker på hvor kommer fra.

Dagens aller fineste innkjøp var et ekte cirkusprinsesserøverkjøp: En vakker rosa vest med gullkanter og broderier og bånd, fra NoaNoa.

Dette ble også innhandlet og puttet i den magiske veska som alltid har mer plass:
*Påfugltelysstake med perler
*En liten fugl til å henge på et hvilket som helst kjede
*Lou Reeds Transformer
*Et bursdagskort til Marie, som har bursdag på mandag
*En mørkeblå, smått magisk cirkusbluse
*En rød og hvitprikkete skuffeknott, formet som en fugl

Det er noe med fugler.

Siste post: Spise is. Dette gjorde vi med glans, selv om jeg nesten mista både lommebok og votter ned en etage. Etterpå tok vi en tur på toalettet for å legge på mer lebestift, og der møtte jeg ei jente jeg gikk i klasse med på ungdomsskolen.
Ungdomsskolen. Hvor lenge det er siden. Hvor lite jeg savner det. Likevel var det fint å se igjen Kristine, og slå av et par ord. Fint å få en bekreftelse for meg selv, om at jeg har kommet meg sosialt de siste årene og at jeg ikke er like sjenert og blyg som før. Jeg kan faktisk småprate og smile.

Ingenstans-söndag:

Den innebygde vekkerklokka vekket meg nok en gang kvart over syv, men hodet mitt erklærte at det ikke helt var på tide å stå opp.
En del timer ble brukt foran tittekassa, før jeg gjorde noe produktivt. Som å bore hull i cirkuskorker og inntørkede kastanjer. Eller legge inn musikk på mp3spilleren. Eller rydde. Eller drikke kakao fra Beatles-koppen og synge en sang om ei jente som blunker og smiler lett.

the circus and the crew

well they're just passing through

making sure the merry still goes round

but it's a long, long, long way down

*

cirkus

2009-03-15T20:30:00.004+01:00

Tidlig lørdag morgen regnet jeg dagen som en tom dag.
En dag uten ord og følelser.
En dag som stod stille, eller som kanskje ikke var der i det hele tatt.
Bare en dag. Ikke noe mer.

Men til slutt fikk jeg samlet et visst engasjement, og spurt kapteinen om hun ville bli med på kino og se Appelsinpiken.
Planen etter meldingsutveksling var som følger:
*Kle på seg
*Gå den ene milen til Sandvika (som en konsekvens av antatt dårlig råd)
*Møte kapteinen på biblioteket og låne diktbok av Nordahl Grieg
*Se filmen

Og mens jeg roter i klesskapet tenker jeg på vår. På små blomster og fugler, på kvister og tynne, grønne blader som ser glassklare og skjøre ut i det gyldne sollyset. På pastellfarger og perler, lange kjeder og flortynne sjal som hvisker deg over kinnet.
Slik endte jeg opp med den fine kjolen Marte sydde til meg i andre klasse, en stripete Ramones-genser, en kjedekledd hals og to små sjal knyttet til ett.
Slik endte jeg også opp med lebestift og gul øyenskygge.

Og sirkusprinsesser, de hører på Björk, Architecture in Helsinki og Bikini Kill. Og de går forbi høyrefolk og boblebabes, de går forbi palestinaskjerfkledde ungdommer og gamle damer. De ser seg ikke tilbake, sirkusprinsesser.

Appelsinpiken svarte ikke til forventningene. Jeg gjemte hodet i hendene i kinosalen. Jeg orket ikke se på Georg og Stella. Det interessante og spennende i historien er farens jakt på appelsinpiken.
Nå er det en stund siden jeg har lest boka, så etter å ha lest den igjen skal jeg komme med flere ytringer.

Søndag ble en kultivert søndag, hvor min mor og jeg tok turen til Oslo. Vi var innom Galleri Map som hadde fotoutstilling av George DuBose. Som blandt annet hadde tatt bilder av Tom Waits. Hvilket var grunnet til at jeg dro.
Så tok vi turen innom Munchmuseet, hvor vi stille betraktet Alfa & Omega, samt alle de andre bildene, og gikk igjennom postkortene i butikken.

Til sist sier jeg ifra om at flytting til Sandefjord skjer straks etter påske. Det er nødvendig å ha det innlagte vannet for å bo der. Så det blir tre uker til med vekkerklokka plassert på pulten, med alarmviseren på 05:25.
Derfor skal jeg gå og legge meg nå. Sirkusprinsesser trenger skjønnhetssøvn.

for evig femten

2009-03-13T19:50:00.009+01:00

på dette bildet er jeg femten år og kanskje fire måneder
nyklippet og nykonfirmert
denne jenta vil aldri bli eldre
sitter fast i datamaskinen og en solskinnsdag

denne jenta ser ingen ende på det
og vet ikke hva som ligger foran i livet
denne jenta gjemmer seg bort
og håper at ingen legger merke til noe
rart eller merkelig, unormalt

så livredd for å bli sett
så desperat etter å bli sett

men älskling vi var alla en gång små

å vite hva som er sant

2009-03-09T21:15:00.005+01:00

Kjære Janove.
Jeg klarer ikke å ta studioinnspillingen av Die Polizei helt seriøst. Er det noe galt med meg?
Hilsen FrkSudine90

Kjære FrSudine90
Akkurat som russerne har die polizei alltid noe på gang, enten med fioliner eller klavier. Dette prøver vi å formidle gjennom nyinnspillingen. Fiolinene er lyse damestemmer som knirker om hjelp og min stemme er en metafor for Tykland, Russland og Moldova. Håper du ser på sangen med nye øyne nå. Det har seg også slik at det er vanskelig å lage en rolig låt uten ord som båt, vann, årer, mast, seil, anker, osv.
Janove- aldri svartom

Kjære deg. Hvorfor, HVORFOR har du kommet opp med låttittelen "Volvo i Mexico" til en sang som ikke har noe med verken Volvo eller Mexico å gjøre? Dere har muligens lagt merke til den heftige debatten rundt denne, kanskje verste, tittelen gjennom norsk musikkhistorie?
På tide å svare på kritikken, mister.

Jeg er fullstendig uenig med dere. Jeg syns det en av de tøffeste tittlene i Norsk musikk historie. Vi spurte noen tyskere hva de syns låten hørtes ut som. Mange rare svar, men en gammel kar på u-bahn svarte, "Volvo i Mexico". Vi falt pladask for beskrivelsen som jo er akkurat sånn den låten høres ut. Derfor heter den Volvo i Mexico. Be a man. Du ville kanskje den skulle hete "Te & Stearinlys" eller noe kylling aktig som det. Eller er du bare 13 år? Hilsen Janove

Ja, det er forresten ikke jeg som har skrivefeil

tjenare kaizers

2009-03-02T20:56:00.005+01:00

har brukt visa-kortet mitt

for første gang

så nå flyr vi av gårde

når våren kommer

* * *

bleke barn leker best

2009-02-26T13:35:00.005+01:00

Jeg skriver blogg halv to på en torsdag. Det betyr én ting; jeg har fri idag. Jeg har fri idag og dagen brukes til å våkne halv åtte, lese Interview with the vampire i halvannen time, spise boller og frokost foran ORPS, ommøblering av bøker og esker og permer, og kjeksspising til lunsj. Så skal jeg sy handleposer som kan generere penger i kassa. Har strikket ferdig et par sokker som gjør akkurat det, og håper på flere slike sokker.

(Hvis noen kan lure meg og en medsammensvoren inn på 22-årsgrensa på Kaizerskonserten i Oslo blir jeg v e l d i g glad.)

lola, come dance with me

2009-02-22T14:25:00.005+01:00

Dette er en følelse:

Dette er hva jeg gjorde på lørdag:

innerbeinslengde: 81 cm

2009-02-15T16:04:00.006+01:00

Dette er ting jeg skriver før jeg tenker:

Eksempel 1: "og nå sier jeg fuck kjærlighet, legg hjertet ditt vekk og glem det til noen andre finner det."

Eksempel 2: "Snøen falt tungt på øyevippene mine, så jeg måtte lukke dem. Jeg lukket øya og svevde bakover, ned til bakken. Der inne i snøen ville jeg ligge skjult. Ingen ville noensinne se meg. Aller minst finne meg. Det hvite pudderet hvisket meg ut fra jordas overflate. Transporterte meg til et annet sted i et annet univers. Der ingen visste betydningen og virkningen av ord som frykt."

Eksempel 3: "Noen ganger verker det. Det verker og biter og gnager. Det verker, og alt jeg vil gjøre er å kaste stein, store, tunge steiner som knuser is og glass, knuser alt som er vakkert. Knuser ansiktet ditt.
Det verker, jeg er sint. Sint sint sint sint sint. Sint og såra, jeg kaster steinene mine ut i havgapet. Ser de bryte den skjøre overflata. Som bein. Som isroser. Som sjelen min.
Det verker i brystet, kaster steiner innover mot meg selv. Knuser årer og vener. Alt som er verdt noe i en ubetydelig verden.
Det verker, og jeg knuser det med stein og is.
Sint og såra, verkende. Ventende på at noen skal plukke bitene av meg selv opp igjen. Ser at jeg gjør det, med blod over kjolen. Såra, plukker jeg opp det som er igjen. Blåser vekk gråsteinen og reparerer det knuste. Setter det inn i kroppen igjen.
Noen ganger verker det."

Dette er ting som er fakta:
1- Fra fingertipp til fingertipp, måler jeg 172 cm.
2- Jeg har brunt i de grønne øya mine.
3- I dag har jeg tydeligvis levd i 6859 dager.

Spørsmålene denne uka har vært:
1- Begynner du å bli forkjøla?
2- Har du feber?

Det hverdagslige:
1- Jeg sover ikke stort, og måtte jobbe hjemme på lørdag.
2- Jeg har kopiert ut to cd'er (til Inger og Lucy), skrevet ett brev og lest ut Uglybugly.
3- Toget på torsdag ble en time og tyve minutter forsinka, mens på fredag venta jeg på en buss som ikke kom og ble tilbudt skyss inn til Sandefjord (jeg ble redd og takket nei).
4- Jeg snakker forferdelig dårlig engelsk med Julia, som fikk vite at Kaizers Orchestra var favorittbandet mitt, da de spilte Ompa til du dør på radioen. (Hun sa de hadde bra rytme, eller noe.)

Dette er hva jeg kunne tenkt meg å ønske meg:
1- Å bli ordentlig syk eller helt frisk.
2- En hånd å holde i.
3- Bosted i Sandefjord.
4- En seng jeg ikke må klatre opp i.

å ikke vite hvor dypt havet er

2009-02-09T21:42:00.002+01:00

c l e a r a s w i n t e r i c e
t h i s i s y o u r p a r a d i s e

wait for something better

2009-02-07T20:15:00.004+01:00

if this is a rom com, kill the director

2009-02-01T19:18:00.002+01:00

Siden det antageligvis ikke vil merkes, flykter jeg til den ene alternative virkeligheten jeg virkelig, virkelig, vil til: Mummidalen.
Med alle dens innbyggere og trær, rariteter og gardiner, forfedre i kaminen og syltetøy i kjelleren, skjell rundt blomsterbedet, perler og roser på juletreet, badehus og stripete badedrakter, utflukter, tepper, drager, smådyr, fyrverkeri og trær inne i huset, lys og lykter, pannekaker og tekopper, badekar og kometer, fugler, hekser, fjell og enger, hemuler og rike tanter og alt det andre. Særlig selskapene som de steller i stand, for ingen grunn. Bare for hyggelighetens skyld.

Så det jeg ønsker meg aller mest nå er et par mymle-sko som kan snøres, kjole med a-form og krage og knapper, et gammelt hus med fugletapet og fløyelssofa med snirklete utskjæringer i tre og lykter som henger i trærne.

jentene som elsket yngve

2009-01-25T19:25:00.005+01:00

Denne uka har også vært preget av fokus på søvn. Samt mye jobbing, sene kvelder, matvaner som ikke holder i lengden og lesing av bok på toget.

Helga var en super avveksling, med syngende servitører, prating i mørket og merkelige drømmer. Og selvfølgelig kollasje-laging, som er en av favoritt-tingene mine å gjøre.

Nå gjenstår det bare å tørke håret, sende to elektroniske brev og pakke snippesken. Neste uke tilbringes i det nye lokalet Nina har skaffet oss. Det er virkelig stort og lyst og hvitt, og der skal vi sy i en forrykende fart for å bli ferdige i tide, og sove og spise.

but she's an angel for sure
she just can't stop telling lies

å vokse opp 2

2009-01-17T19:51:00.007+01:00

Denne uken har jeg hatt prioritering av søvn. Dagene har vært brukt til å slappe av med Futurama, med Sawdust og Day&Age, med San Sebastian blues, og med symaskinen.
Har rukket å sy den fineste veska jeg noensinne kommer til å sy, og et fargeskjørt (med fokus på glede).

På toget leste jeg meg igjennom et stykke interessant spillteori i Dydens opprinnelser. Jeg gleder meg til tiden på toget, hvor jeg bare skal lese i denne boka (om jeg klarer å få de trøtte øynene mine til å fokusere på bokstavene).

Samtidig har jeg fundert litt vagt over kosmos. Jeg skal ikke utdype hvor stort det er, det er det ikke noe poeng i. Det er stort. Og hva er vi, i alt det store? Hva betyr livet på Tellus for universet, for fjerne solsystemer og galakser? Hva er et enkelt menneske i dette gigantiske store mysteriet?

Ingenting.

Vi betyr rett og slett ingenting. Vi er så små og ubetydelige at vi ikke fatter det. Samtidig vet vi ingenting om hvordan ting henger i hop. Vi har bare funnet på teorier og forklaringer som passer oss. Og alle bokstaver og ord vi har funnet opp, de betyr heller ingenting. De har ingen verdi. Gress heter ikke "gress", himmelen er ikke "blå".

Livet er totalt meningsløst, og vi betyr ingenting.

Derfor er vi frie.

utdrag;

Og så kom den uunngåelige høsten, men i stedet for å la det bli en sommerromanse, noe som skiftes ut med årstiden, satte jeg mer fyr i forholdet og vi stekte marshmallows på bålet. Han beundret min evne til å fyre opp bål, og jeg fortalte om min fortid i speideren. Hvordan jeg hadde interessert meg for å sove under åpen himmel så jeg kunne telle stjernene, hvordan jeg så på fugler i timesvis, hvordan gjøk og sisik, trost og stær fant veien ned i kladdeboka mi i tegna form, hvordan jeg sugde til meg informasjon om mose og elg, fotosyntese, biologisk mangfold, knuter, redskaper, alltid beredt-prinsippet, månefaser, pakking av sekk. Og hvordan fyre bål.
Han var imponert, og sa det slik : «Jeg elsker deg.» Jeg smilte, og siden jeg alltid var beredt, var ansiktet mitt allerede på vei bort for å kysse ham. Bålet tok virkelig fyr, og før vi visste ordet av det, brant huset hans ned. Han var selvfølgelig lei seg. Jeg gjorde ikke noe forsøk på å trøste ham. Visste ikke hvordan det var når alt du eide ble til støv, selv rømte jeg alltid før det jeg eide begynte å eie meg.
Jeg: «Dette er bare støv. Stjernestøv. Du har lurt deg selv til å tro at du eier en liten del av det store intet, og nå må du gi alt tilbake.»
Øya hans var store og våte, men jeg tror han var sint på meg. Gjenskinnet av flammene som fortærte hans jordiske goder, hans materielle velstand og falske, kjøpbare lykke, ligna mistenkelig på trass. Han ble en treåring som ville ha jul hver dag. Bursdag også.
Jeg: «Kutt ut.» Og så tok jeg ham i hånda og gikk.

& sen blev jag sjuk & blev den skugga du ser nu

2009-01-08T22:25:00.001+01:00

storstadskvinnor faller ner och dör / nej

2009-01-03T23:12:00.004+01:00

en kvinna ser en mann men tänker på ett barn
hur mycket jag en tar finns alltid lite kvar
jag har en dold talang som ingen här kan se
nu ska jag visa den för någon på tv3

vad var det nu vi sa
vi skulle ändra allt
hur var det nu det var
när blev allt varmt så kallt

men jag vill veta vem som köper
ekologiskt kärnat smör
och jag vill veta hur de mår
och jag vill veta varför storstadskvinnor
faller ner och dör
er det något de inte får

under gatorna finns tunnlar utan slut
jag tänker hitta dem och aldrig komma ut

vilka var det nu vi var
vi som hade alla rätt
vad var det som blev kvar
et glatt och artigt sätt

men jag vill veta vem som köper
ekologiskt kärnat smör
och jag vill veta hur dom mår
och jag vill veta varför pappan
i familjen alltid kör
är det något bara han förstår

*

Q8-macken lundins aluminium
sen uppför backen
kör vidare kör vidare
allt som vi gjort här
allt som vi sagt här
allt som vi trott här
försvinner snart nu ser jag klart
den som tror at hemme det är
där man bor
har aldrig vart hos mig
har aldrig vart hos mig
livet är för kort
för temafest med frågesport
det maste finnas mer
som de andre inte ser

nej jag säger nej ja säger nej
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till eran stad till erat liv
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till den ni sa jag skulle vara
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till deras stad till deras liv
jag kommer aldrig aldrig tillbaks

väntar på bussen väntar på helgen
väntar på livet
det har jag gjort i tjugo år
ljuset från bilen slår emot träden
ingen på vägen
jag somnar snart så håll hög fart
se på mig jag kan säga att jag älskar dig
vi kan vara allt för varann
och du kan låtsas vara min mann
de som stannat kvar
har bara treans dokusåpabar
och et stadshotell med dans
där ingen har en chans

nej jag säger nej ja säger nej
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till eran stad till erat liv
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till den ni sa jag skulle vara
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till deras stad till deras liv
jag kommer aldrig aldrig tillbaks

fortsätt kör det gör ingenting om vi dör
jag levde en sekund jag levde en sekund
det jag fått se från din mazda 323
finns alltid kvar hos mig
finns alltid kvar hos mig

nej jag säger nej ja säger nej
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till eran stad till erat liv
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till den ni sa jag skulle vara
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till deras stad till deras liv
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
jag kommer aldrig aldrig tillbaks
till den ni sa jag skulle vara
jag kommer aldrig aldrig tillbaks

*

-raymond & maria, fra hur mycket jag än tar finns alltid lite kvar, og vi ska bara leva klart

hei ny dag, fint du kom

2009-01-01T18:39:00.004+01:00

å falle igjennom

2008-12-30T18:27:00.003+01:00

fight club

2008-12-28T00:03:00.005+01:00

Glemmer Mademoiselle-stolen for en stund, og sparer til tatovering

Innfører vest og tenker på å legge bukser på hylla for godt

Ønsker meg en blåveis og en blå sekk med stjerner på

Får samvittigheten i halsen hver gang jeg tar en bit

Her trengs nyttårsforsetter så det står etter

*

hey you're such a pretty boy
hey you're such a pretty boy
hey you're such a pretty boy
you're so pretty

pønke bass gitar

2008-12-23T11:53:00.004+01:00

Årskavalkade:
-Fått et knippe nye venner og bekjente, som jeg tar med meg inn i det neste året
-Fått et år til med erfaringer og opplevelser, som kan komme godt med senere

Maskineriplata høres for alltid ut som vinterferie-soundtrack

Og jeg tror at neste år blir kjempebra, uansett hva som skjer. Gleder meg til å aldri aldri være atten igjen.

14. desember

2008-12-14T17:50:00.008+01:00

I dag sydde jeg et blomster-skjørt,til vinterbruk. Mønsteret kommer fra Lucy, knappene var
julegave fra Tine og stoffene kommer fra litt her og der.

Dette er tommelen som jeg bøyde neglen på når jeg prøvde å sette inn spiler i et korsett på jobb. Nå har jeg i tillegg skjært meg på en finger og fått et fint blåmerke på armen.

I går var jeg med Martine i stallen, for å ta julebilder. For en gangs skyld ble også jeg tatt bilde av(iført Martines utrolig varme hestejakke
og en nisselue).

å sette seg sjøl i bås

2008-12-08T20:29:00.006+01:00

spis økologisk

å angre

2008-12-02T23:12:00.005+01:00

Jeg har på eget initiativ
-tatt ut av oppvaskmaskinen og fyllt på med nye ting som må vaskes
-ryddet av spisebordet
-tørket av komfyren og vasket gryter
-ryddet i oppvaskkummen
-tørket av kjøkkenbenker og feid kjøkkengulvet
-satt på plass matvarer
-tatt med tøy opp, sortert og lagt på plass til familiens medlemmer

"Jeg tar det senere". Mye brukt frase, som ikke alltid viser seg å stemme.
Oppdager at
-pappa vil ha oss unge til å hjelpe til
-mens mamma gjør alt for oss

Selv gjør jeg akkurat hva jeg føler for. Kan ikke benektes at jeg hjelper mer til enn min bror. Er dette husmorrollen i arv? Er det mitt lodd i livet å for alltid være bundet til kosten, oppvaskbørsten, vaskebrettet og komfyren?
Men jeg hjelper til likevel, for jeg vet hvor verdsatt hjelpen min er. Når jeg er den eneste som hjelper til.

Angeren sitter og gnager på ryggraden min, og jeg har planlagt at en dag tar jeg en tur til biblioteket og ser hva de har å by på av veganske kokebøker.

Den mest sårende kommentaren jeg har fått noensinne
-"Du tar ikke konsekvenser av handlingene dine" Jeg vet ikke nå lenger, men jeg trodde jeg gjorde det.

Etter å ha oppdaget at jeg nesten begynner å gråte hver gang noen dør på tv, lurer jeg på om jeg er litt mer empatisk enn folk flest. Om jeg kanskje har for god evne til å forestille meg hvordan andre har det og opplever ting (Gitt at situasjonen deres er noe jeg i en viss grad kan relatere til/kjenner til.)

Spørsmål om meg selv
-er jeg en potensiell husmor
-tar jeg ikke konsekvenser av handlingene mine
-virker jeg empatisk

Finnes det noe svar?

utdrag

-Men vi spiller ikke piano likevel, vi legger oss ut på gresset i hagen hans og spiller kort, vi flipper hjerter og spar opp i lufta og ser på dem der de svever ned over oss, sort og rødt, rødt og sort, det regner kort, det regner vann, det regner blomsterblader og fuglene har slåsskamp inne i buskene, små gnagere som mus og rotter løper og gjemmer seg når de hører braket fra himmelen som åpner seg, menneskene som satt ute i hagene sine og lo, de hutrer og løper tilbake til stuene og lager kakao, jenter med maskara sjekker sminken sin i speilet, gutter med caps og bare overkropper ler tøft og kaster vannballonger, de aller minste barna prøver å spise en regndråpe mens foreldrene trekker dem inn, som om de var hunder, gresset gror og blomstene vokser. Midt i alt dette

å fylle lommene

2008-11-26T23:09:00.001+01:00

Dette er hva jeg ønsker meg til jul

brinn pengar brinn

2008-11-23T15:00:00.018+01:00

jag lovar du betyder nånting

Du turistar i tillvaron
mens du väntar på att få dö

Befria dig själv,
låt ingen myter styra ditt liv

Nekter å være
en turist,

så jeg bestemmer meg for å

gjøre det beste ut av det.

Jeg nekter å være som alle andre,
og jeg nekter å la sjansen gå til spille.
Jeg nekter å akseptere at det her
skal være alt, jeg vil tilføye min egen vri.
Alternativt og mer levende.

Stay free

brannsår

2008-11-18T16:01:00.006+01:00

Jeg har kjøpt meg nye sko, og de ser slik ut

Skjørtet mitt revna på bussen på vei fra Lucy,
og heromdagen hekta jeg det fast i en brannslukker

Ullgenser strikket av mamma og yndlingsskjørt;
høstens beste antrekk

Nervøst marsvin

jackie big tits, is hiding in the corner

2008-11-13T22:38:00.025+01:00

hører konstant på the kooks, som avløser smashing pumpkins og en tilsendt sang. jeg løper, og rekker trikken. jeg spiser middag i rekordfart, og svelger ned masse vann. finner ut at jeg tror det er lite reflektert å bare blogge om meg sjøl, men hva mer vet jeg om?

trenger en pepp talk. hvor er du?

cecilie har analysert meg ned til at jeg ganske så redd for å ikke bli likt. (visste jeg det ikke fra før?) det går igjennom i alt jeg gjør. jeg tenker at mennesker når som helst skal se meg som jeg virkelig er, en dum idiot som ikke er verdt like mye som alle andre.
når du leser dette, tenker jeg: jeg er mindre verdt enn deg.
derfor gjemmer jeg meg, derfor unngår jeg situasjoner. så ingen skal se hvor utrolig dust jeg er, hvor teit det går an å bli. så jeg ikke blir skuffa, fordi jeg kanskje i en stakkarslig stund trodde at jeg var like bra som alle andre/hadde noe å fare med.
hvorfor skal jeg gidde å tro noe bra om meg sjøl? jeg tenker bare at det ikke er sant. har en tenkemåte som henger igjen fra barneskolen. ingen venner? det må være fordi det er noe feil med meg. hva er feil med meg? lager en mental liste (i de senere år skriver jeg det kanskje opp) over alt som kan være galt, og ennå tror jeg på den.

jeg skriver heller et helt kapittel om alle negative egenskaper jeg har, enn om de positive. jeg vil ikke skryte, for da blir det skapt forhåpninger. folk kan komme til å tro at jeg er noe, og skuffelsen deres når de finner ut at jeg er alt dårlig, gjør vondt. men er den imaginær?
jeg tilegner andre mine tanker om meg sjøl. ser noen i min retninge, tenker jeg med en gang hva de kan tenke om meg. hvor dum syns de jeg er? hvor stygg syns de jeg er på håret? hvor mye ler de av meg etterpå?

jeg er et krevende menneske, som må ha alt svart på hvitt. for å forstå. for å kunne ta til meg. for å godta. er det noe bra med meg, vil jeg ha det fortalt. gang på gang. ellers vil jeg ikke tro på det lenger, jeg vil anta at stillhet betyr at jeg ikke er flink, at jeg ikke er god nok og jeg kjefter på meg sjøl for å være udugelig.

jeg tenker ofte: hvorfor skal noen gidde å bry seg om meg? hva er det med meg som gjør at jeg er verdt å være venn med, å snakke med? siden jeg ikke kommer på noe, konkluderer jeg med at det ikke er noe. så lever jeg i en atmosfære hvor lufta er full av negativitet mot meg sjøl. full av hatefulle ord.

sånn blir det når jeg har for mye tid for hånden. når jeg er aleine. jeg analyserer og tenker logisk på et forskrudd sett. selvfølgelig, tenker jeg, at jeg ikke har sett det før nå. jeg finner ut enda en idiotisk ting om meg sjøl, og blir gjennomsyra av en sinnstillstand som bare trekker meg ned og får meg til å ha det skikkelig dårlig.

jeg droppa påbygging, jeg droppa å lete etter lærlingplass i våres, jeg droppa å prøve å finne en folkehøyskole, rett og slett fordi jeg ikke trodde jeg var god nok. tenker alltid at noen andre, noen flinkere enn meg, fortjener plassen. hva skal jeg med den, jeg som ikke kan noenting, når det kanskje sitter ei jente som elsker å sy og er kjempeflink og som bare ønsker seg en plass, og så tar jeg den?
hva skal jeg med hva som helst, når jeg ikke fortjener det?

dette var et altfor personlig innlegg, og burde strengt tatt ikke publiseres.

i send this smile over to you

2008-11-06T19:24:00.002+01:00

Her forleden våknet jeg til Mannen i den vita hatten (16 år senare).

Er så glad for tida, at jeg garantert har en lidelse.

ingenting någonsin

2008-10-26T21:18:00.005+01:00

Det var ca her alt starta, med en skoleoppgave og litt for mye Kaizers Orchestra, Synne Sun Løes, og Lisa Charlotte Baudouin Lie på hjernen.

Noen må ha tystet på meg, for den morgenen de kom, gikk de ut av bilen og rett inn i riktig oppgang. Jeg stod i skjul bak gardinet og kikka ut. Så de tunge, ullete skyene som bredte seg over himmelen og lova regn. «Vi skal vaske det vekk, vaske vekk, vaske, vaske,» var det som om de sa til meg. Jeg visst at min tid var knapp, kunne ikke stå her hele dagen. Som et menneske på innstillingen «fast forward» pakket jeg ned tilfeldige klær og en tannbørste. På kjøkkenet rant den siste dråpen med kaffe ned i beholderen, men jeg hadde ikke tid til kaffe nå. Hadde ikke tid til noe som helst. Hadde ikke tid.
De visste ikke hvordan jeg så ut. Jeg smilte og forklarte dem hvor Kaia Pedersen bodde da de spurte etter henne. Selvfølgelig visste de ikke at det var meg, og at jeg var på full fart vekk fra dem. Med håret og jakka blafrende i vinden sykla jeg vekk fra livet mitt. Jeg lot det gli lenger og lenger bak i minnet for hvert tråkk på pedalene. Til slutt ville jeg ikke engang huske det. Håpet jeg.

Det ble lettere å sykle ettersom hodet ble tommere. Jeg trillet nedover skråninger og åkre i en truende fart, mens en sang spilte på «repeat» i hodet mitt. Visste at i morgen ville de kjenne meg igjen. Første stopp: Rimi. Jeg spanderte på meg den hårfargen som varte lengst, en anonym brunfarge som skulle skjule den lyse glorien som stod rundt hodet mitt. Jeg brukte aldri leppomade med rosa glans, så jeg kjøpte det også. Gode råd var slettes ikke dyre i en verden der materialismen hadde fått råde.
Ute ved sykkelen beregnet jeg sjansene for overlevelse hvis jeg fortsatte nedover; Ganske gode, kom jeg frem til. Med hjertet dunkende mot meg i veska satte jeg opp farten.

Med hodet tømt for minner og tanker blir følelsene hardere. Det lette regnet jeg var så takknemlig for, boret seg inn i huden min. Fingrene ble frosne og ubevegelige. Beina jobba på spreng, men det svei for hver gang hjulet gikk rundt. Jeg følte meg som en dinosaurus den dagen temperaturen steg flere hundre grader og jorda åpna seg. Stor og hjelpeløs velta jeg overende i en potetåker.
Hvordan verden kunne være så nådeløs stille, visste jeg ikke. Hvordan regnet kunne forvandle seg til sommerfugler som strøk over kroppen min, visste jeg heller ikke. Visste bare at bonden fant meg fordi jeg slang ut hjertet mitt og traff døra hans.

«Vera,» svarte jeg og tok på et lag med skinnende leppomade. Prøvde å gjøre meg til en ny og tusen ganger bedre versjon av meg sjøl. Spiste en bit av brødskiva med ost. Nippa til teen. Smilte yndig. Jeg var alt annet enn sann, jeg harka og spytta ut løgner på duken til bonden Truls. Han tok en bit av det, tygget raskt og svelget. Jeg rodde med hver åre jeg var gitt, etterlot skitt, møkk og bedrageri i kjølevannet.
«Jeg heter Vera, jeg er adoptert fra Polen, jeg var veldig lita, så jeg husker ingenting av livet der, men min mamma, altså fostermamma, jeg kaller henne ikke det for vi er veldig nære, til tross for at hun faktisk er fra Afrika, hun har sagt at jeg bodde på et rent og pent barnehjem, men at det var trange tider i landsbyen, skatter og gebyrer måtte betales, utgifter måtte ned, barn måtte bort, jeg takker Gud for at mamma kom og hentet meg, tok meg med hit, til vakre Norge, hvor jeg hadde verdens beste barndom, fullt av besteforeldre og barn, jeg var lykkelig, ja det var virkelig fint, savner den tiden, nå er det slettes ikke slik, alle de gamle ble eldre og døde, pappa'n min forsvant på sjøen for noen år siden, det skjer fortsatt i disse dager, mamma er blitt syk, hun er sengeliggende i et stort hvitt sykehus hvor jeg ikke får besøke henne mer enn en gang i uken, det er slettes ikke nok, jeg blir helt fra meg, men ingen vet noe, alle tror jeg har det bra, tror jeg har det fint, helt supert, men det er jo ikke slik, ikke i det hele tatt, det var derfor jeg begynte å sykle, måtte få klarnet opp i tankene mine, gråte i fred, dessverre skygga tårene og regnet, du vet jo at det regnet, alt er vått, dette sommerværet, tårene og regnet skygget for synet mitt, jeg mistet kontrollen og falt, ja jeg falt midt i åkeren din!»
Truls så på meg med et kublikk, han tygget på historien min. Hadde et fjernt uttrykk i øya. Jeg tok en bit til av brødskiva, svelget den ned med te. Sannheten er: Jeg heter Kaia og er en morder.
«Du får vel hvile deg litt på gjesterommet, Vera,» sa han etter at han var ferdig med å konsumere historien min. Jeg takka blidt ja, og dro med meg veska lenger inn i huset. Det var stort og stille, som en varm bjørnehule midtvinters.
«Kanskje jeg kunne få låne badet?» spurte jeg så yndig jeg kunne. Truls nikka sakte og viste meg hvor det lå.
En time senere lå jeg i en myk seng og hørte på lyden av en traktor som arbeidet, en humle som stanga i vinduet, gardiner som raslet og gresset på utsida som grodde. Jeg hadde brunt hår som var gredd og rosa lepper. Kjente etter i kroppen om jeg hadde begynt å bli litt polsk. Følte meg mer russisk, for det var russisk rulett jeg spilte, skøyt historier inn i hodet mitt og venta på at en av dem skulle ta knekken på meg. Burde ha kalt meg sjøl Svetlana og heller oppsøkt en psykolog.

Kvelden kom og jeg sovna. Tidlig neste morgen var jeg allerede på vei, men politiet var minst like mye på vei, så jeg sykla for det meste i skogen. En hulder med magiske hjul, var jeg. Gjemte meg nede i mosen for å spise.
Og det var da det slo meg. Jeg huska faktisk ikke livet mitt, slik det en gang var. Jeg var ikke norsk, jeg var polsk, russisk, afrikansk, fransk. Jeg var adoptert, enebarn, et av tre barn, et av syv barn. Jeg hadde brunt hår, rødt hår, sort hår. Jeg het Vera, Svetlana, Stephanie, Anna. Ingen kunne noensinne fange meg, for jeg var ikke meg sjøl lenger.
Vinden snudde. Det lukta sjø i skogen, og jeg sykla videre.

å meyer, gi meg et kyss, gi meg en ny vår

2008-10-17T19:55:00.004+02:00

utdrag.

Hvordan opprettholde lykke?

På butikken kjøper jeg et Flax-lodd. Jenta i kassa ser dovnet på meg når jeg spør etter det. Som om det er min feil at det er to meter å gå bort til loddene som kan bringe deg nærmere et rikt liv, fylt til randen med ubrukelig innhold. Jeg prøver å snakke med henne, for å ha noe å gjøre.
Jeg: «Det er så fint ved sjøen... Syns du ikke?»
Hun ser ikke på meg.
Jeg: «Jeg mener, jeg har ikke vært ved sjøen før. Vet du om noen bra steder å bade?»
Hun åpner sakte munnen. Det gule håret hennes er dratt stramt bakover i en hestehale.
Hun: «Det er skiltet bort til en badeplass, rett utenfor her.»
Jeg innser at planen min faller i fisk, men det kan jeg også gjøre, nå som jeg vet veien.
Jeg: «Takk.»
På vei ut døra snur jeg meg, smiler og vinker. Hun ser tomt på reolene ved siden av meg.
Ute av den stillestående atmosfæren i butikken putter jeg loddet i lomma, plukker opp sykkelen og følger anvisningene til badeplassen. Den ligger like idyllisk til som resten av stedet. Varm sand som kiler meg mellom tærne, en gjenglemt badeball, sjølukt. Tangen som danner en sort linje over bølgene som kaster seg opp på land. En linje jeg kan balansere på. Jeg myser ned, og verden blir sort.
Jeg tenker på sorte hull, det store intet, ormehull og mørke flaskeåpninger, implosjoner, nattemørke og håpløse netter. Finner fram hjertet mitt igjen, holde det varsomt i en knyttet neve. Sola står midt på himmelen og måkene skriker fortsatt. Jeg vil bade.

Under vannet svømmer fiskene. Svømmer jeg. Svømmer tang og tare, plankton. Sjøstjerner. Med seige, kraftige tak skyter jeg fart under vann. Jeg sperrer opp øynene for å få med meg alt dette; en krabbe som går fra en tangklase til en annen, en stim med små fisk som vifter febrilsk med finnene sine, en stor fisk som langsomt svømmer bortover, en stein som skinner ved siden av en flatklemt brusboks. Hjertet mitt skjelver i sjøens strømmer og jeg holder hardt rundt det. Jeg tror at for hvert dunk det gir fra seg, skal det gli ut av hendene mine og synke til bunns. Likevel er hjertet mitt som en slags livbøye i rødt og hvitt, den bærer meg oppover, forbi luftbobler og blader småunger har hevet uti, bare for å se dem forsvinne igjen. Forsvinne slik som meg.

Solen smyger seg oppover beina mine. Napper i hårene og river mildt i badedrakten. Jeg ser på gutten foran meg, han holder Flax-loddet mitt i hånda. Smilet henger løst, som om noen bare tråklet det på ham og det nå holder på å falle av. Det flagrer i vinden, og han strekker ut hånda som ikke holder om papirbiten min.
Han: «Har du en mynt?»
Jeg myser. Myser mot en gutt som blafrer i vinden, mot sola som blunker til meg, sjøen som er der, hjertet mitt som svever i lufta. Jeg gir ham en femtiøring.
Han: «Om du ikke har mer i mynter enn denne her,» han knipser kobbermynta opp i lufta, jeg myser mot den også, «så trenger du virkelig en gevinst.»
Smilet hans flagrer opp og blir stort som et seil. Jeg bestemmer meg for å smile tilbake, og foreslår at han kan sette seg ned ved siden av meg og skrape. Han har tynne fingre, jeg vil spørre om han spiller piano. Ikke fordi han har tydelige pianofingre, men fordi jeg virkelig lurer. Om han spiller piano vil jeg bli med ham hjem. Høre på når han slår an akkorder. Jeg tenker at det vil bli en konsert av de sjeldne.
Jeg: «Spiller du piano? Ofte?»
Han ser på meg. Det føles som om jeg blir vurdert, han bruker røntgensynet sitt og ser at det brune håret mitt egentlig er lyst, at jeg har grønne øyne, et hull der hjertet skulle ha vært og at jeg lyver.
Han: «Nei.»
Jeg: «Kan jeg lære deg det? Jeg mener, du har så fine fingre.»
Han skraper fraværende på ekstrasjanse-feltet. Han ser ikke på meg, men han ser ikke bort fra meg. Smilet hans viser fram de skjeve tennene som kunne ha trengt en regulering i de tidlige tenårene.
Han: «Ja. Lær meg det en dag.»
Så ser han bort og fokuserer på loddet igjen. Viser meg at jeg har vunnet 50 kroner.
Jeg: «Da blir det is,» og så reiser jeg meg og tar ham med meg.

Hvordan leve lykkelig og fornekte at et liv mangler?

Senere leker vi gjemsel i hagen hans. Jeg sitter gjemt bak en rosebusk og lukter på rosene. Han teller til femti, med pannen mot epletreet. Henda har han ved ansiktet, de holder forsiktig for øynene. Som om øyeeplene kanskje var modne og kunne falle ned når som helst.
Jeg bretter kroppen min sammen bak busken. Jeg forestiller meg at jeg er en stein, en levende stein av kjøtt og blod. Hjertet mitt er også en stein, og jeg gjemmer hjertesteinen i brystkassa så han ikke skal høre slagene.
Hjertet mitt: «Ett-to, ett-to, ett-to.»
Jeg: «Hysj.»
Hjertet mitt (i et hektisk tempo): «Ett-to, ett-to, ett-to!»
Han: «Fant deg.»
Hjertet mitt tystet på meg, men jeg er glad, jeg skal få drikke jordbærsaft og spise boller, skal få sitte i skyggen og kjenne at det lukter gress, lære ham å spille piano. Mens jeg spiller på sugerøret eller lager bobler i saften, forteller han om huset sitt. At det har gått i arv, at tippoldefaren bygde det helt selv, at oldemora planta frukttrær og bærbusker da mormora var lita og at han en dag vil gjøre noe like stort.
Han: «Noe å huskes for.»
Jeg: «Men det skal knyttes tilbake til hjemmet ditt?»
Jeg sitter med bena i kors. Ser ned på en flatklemt bolle i de skitne henda mine.
Han: «Ja, for det er her alt begynner. Den dagen jeg ikke er her, skal etterkommere ha en ny begynnelse som grunnlag.»
Jeg tenker at det er evig liv han ønsker.
Jeg: «Er det evig liv du ønsker? At du aldri helt skal forsvinne fra jordas overflate, at fragmenter av deg og ditt liv blir igjen mens du selv skal bli til støv og ingenting? Du skal forsvinne i verdensrommet, men livet ditt blir igjen?»
Bollen er blitt til smuler mellom fingrene mine.
Han: «Du får det til å høres så morbid ut.»
Jeg: «Men det er morbid! Er du død, så er du død, da er du borte,» jeg veiver med armene for å jekke stemmen min et par hakk opp, «glemt, hinsides! Du kan ikke være igjen, på noen som helst måte, når du skal være borte.»
Han ser på meg, på bollebitene som ligger i gresset og skal bli spist opp av maur, på saftglasset som jeg velta, sugerøret jeg har bitt i stykker og på sola som går ned. Ser på fingrene sine.
Han: «Du må lære meg å spille piano.» Han klorer fingrene fast i bordplata. «For jeg er redd for å dø.»
Det er som om han rasper inn tangenter i bordet, han får tre under neglene. Fliser som stikker ham. Han spiller i disharmoni, det er dur, det er moll, det er kontaktsøkende. Jeg slenger ut hjertet mitt som en jojo. Det danser i takt til den skingrende musikken og det spinner rundt hans jojohjerte. Vi har fått en floke. Et kontaktpunkt.

A guide to love, loss & desperation

2008-10-05T21:45:00.021+02:00

Tittel: En nokså lang bildeblogg

Undertittel: Kjoler for 50 kroner

Tittel 1; Vi har alle våre blomsterbilder.
Tittel 2; God frokost.

spelar det längre någon roll?

2008-10-02T19:24:00.004+02:00

jag orkar inte slåss

Under vannet svømmer fiskene. Svømmer jeg. Svømmer tang og tare, plankton. Sjøstjerner. Med seige, kraftige tak skyter jeg fart under vann. Jeg sperrer opp øynene for å få med meg alt dette; en krabbe som går fra en tangklase til en annen, en stim med små fisk som vifter febrilsk med finnene sine, en stor fisk som langsomt svømmer bortover, en stein som skinner ved siden av en flatklemt brusboks. Hjertet mitt skjelver i sjøens strømmer og jeg holder hardt rundt det. Jeg tror at for hvert dunk det gir fra seg, skal det gli ut av hendene mine og synke til bunns. Likevel er hjertet mitt som en slags livbøye i rødt og hvitt, det bærer meg oppover, forbi luftbobler og blader småunger har hevet uti, bare for å se dem forsvinne igjen. Forsvinne slik som meg.

dagens tilfeldige radiolåt

2008-09-23T16:35:00.002+02:00

Parken. Jag har varit vilsen, Lisa.

introduksjonsblogg

2008-09-19T23:17:00.005+02:00

Hei, jeg heter Camilla og jeg er en idiot.
Jeg har en forferdelig hårklipp, kan ikke kjøre bil og har ingen talenter. Jeg burde finne meg en diett og en ny frisør.
Når jeg blir voksen, blir jeg forhåpentligvis fornuftig.

å ikke bry seg

2008-09-15T18:49:00.014+02:00

Utdrag fra noe helt annet:

Hvordan verden kunne være så nådeløs stille, visste jeg ikke. Hvordan regnet kunne forvandle seg til sommerfugler som strøk over kroppen min, visste jeg heller ikke. Visste bare at bonden fant meg fordi jeg slang ut hjertet mitt og traff døra hans.

å vokse opp

2008-09-08T00:31:00.005+02:00

Mens alle de andre jentene antageligvis leste TOPP, [mag], inside eller lignende, leste jeg interiørmagasiner. Når jeg endelig får en jobb, skal mitt første kjøp være en Mademoiselle-stol fra Kartell.

Jeg bekymrer meg for mye og har lagt alle mine drømmer i en skuff som jeg ikke har nøkkelen til.

Utdrag:

Jeg ligger i grønt gress. Omkranset av skjøre blomster, som av papir. Morgenduggen tynger ned de små bladene, som standhaftig vokser opp av bakken og strekker seg opp mot himmelen. For å møte sola, stjerna vi alle lever av. I utkanten av enga er skogen jeg kom fra. Jeg kan se sykkelen ligge på bakken. Morgentåka ligger døsig over sommermorgenen. Sjølukta er sterkere enn før.

Med ingenting i minnet tråkker jeg det gamle transportmidlet mitt i gang. I dag har jeg hengt hjertet mitt i en snor rundt halsen. For å lettere se det. For å lettere kunne kjenne den stødige rytmen når det dunker. Rytmisk og rolig.

Stien vingler mellom bjørketrær, grantrær, blåbærkratt og maurtuer, frodige enger, små bekker og fugler som har vært våkne lenge. Dekkene mine ruller seg fram over barnåler og blader. Da jeg passerte en bredere grusvei, stanset jeg for å fylle lommene mine med bringebær. De røde bæra farga fingertuppene mine. Jeg holdt dem opp foran den gylne lyset. Bringebær er barndommens drøm, en Barbie-drøm om hus og hager og ektemenn som tjener bra og små, søte hunder. Rosa drømmer om det første kysset, om å gå i høyhælte sko og være den peneste jenta. Neste gang vil jeg spise blåbær.

å ikke ha noe å si, fordi noen andre sa det før deg

2008-08-23T23:03:00.009+02:00

det var länge sen vi sågs
det måste gått ett år
tiden rinner förbi
stora människor har ingen tid
och här står du på torget
och springer omkring bland all trafik
och skriker, skriker...
och du skrek
det finns mer,
det finns mer...


och du skrek  
vem har lurat alla barnen? 
det här är inte allt som finns 
här är inte allt som finns 
det finns mer 
det finns mer 
det var vi som bestämde  
det är vi som bestämmer 
det är vi som...

jag är född i en tid precis när dammet lagt sig ner
en meningslös tid, exakt en tusendel försent
och visst bor det ett skrik någonstans i ditt lugna, tysta liv
en vild fantasi som dränks i lådvinsnostalgi



och du minns den du var med förakt, lite hat 
och man blir lik sin mor eller far 
du har förändrat ditt sätt, suddat ut varje spår 
men i själen din ja långt, långt in ekar tonåringens vrål



nej jag säger nej jag säger nej 
jag kommer aldrig aldrig tillbaks 
till eran stad till erat liv 
jag kommer aldrig aldrig tillbaks 
till den ni sa jag skulle vara 
jag kommer aldrig aldrig tillbaks 
till deras stad till deras liv 
jag komer aldrig aldrig tillbaks



allt jag gör det går så bra 
och om jeg ler så måste jag vara glad 
varför är vi kvar i ett liv som redan levts 
och varför ska vi göra allt igen 
varför ska jag ha ett jobb som någon annan 
redan haft och varför ska jag göra allt
igen varför ska vi vara där alla andre redan varit 
och varför ska vi göra allt igen

Jeg føler at alt jeg gjør er å løpe fra noe som er forutbestemt. Noe større enn meg har peilet ut en kurs for meg, og denne kursen viker jeg vekk fra. Jeg klamrer meg til et håp om at det ikke er slik. Et håp om at jeg har fri vilje og velger min egen vei.
Alt jeg gjør blir et fåfengt forsøk på et liv.

Turist i tillvaron

2008-08-14T21:24:00.002+02:00

Mamma og jeg tok oss en tur til stedet Alaska og øya Koster da vi var i Sverige. På Alaska var det steiner, blomster, insekter og en sti. På Koster var det gamle sykler, varme, kunst og grusveier.
Siste dagen før jeg fikk besøk, dro vi på båttur med onkel Martin og de to sønnene hans. Båten gikk til Akerø, og på Akerø gikk pappa og jeg bort til stranda mot havet for å finne skatter blandt vrakved.

å ta en svipptur innom en festival

2008-08-07T11:47:00.005+02:00

Øya hadde kjenninger fra forrige festival, garderobe og økologisk is.
Skjørtet hadde akkurat plass til litt mer påskrift.

å telle stjerner

2008-07-20T22:59:00.007+02:00

er like umulig som å telle alt som oppleves på festival. En liten del av stjernehimmelen har jeg bevart på skjørtet mitt, men det meste av den svever i det store intet. Å skrive en lang beretning om festivalen går ikke, så jeg skal nøye meg med å nevne at å møte koselige mennesker overalt hvor jeg går og være på konserter er noe av det beste jeg vet.

Og en spesiell takk til Lucy, som har vært med meg på festivaler og som er en fantastisk venn.

Jeg elsker ikke mye, men jeg elsker festivaler.

å være fremmed i eget land

2008-07-06T21:35:00.008+02:00

Bildebloggtittel: Vestlandet

Befolkningen på Balestrand: et pinnsvin

Her satt min mormor og slikket i seg ferske egg, før hun ble tre år og flyttet derfra

Trær er til for å klatres i; av kusineLine og meg

Her bodde mormor, gammel prestegård

Husker er til for å svinge seg i, Tarzan-Leif

Jeg ligner i hvert fall IKKE på Lucy

å stå i uvær

2008-07-05T19:23:00.004+02:00

Før
Jeg står ute i regnet og tenker: hvorfor er det ingen ved siden av meg? Hvorfor står jeg her aleine og hører tordnet? Jeg skulle vært på en eng, en ås, et sted nære himmelen. Noen skulle stått ved siden av meg, vi skulle stått i de tynne sommerklærne våre, sett opp mot himmelen og ledd. Vi skulle sett på hverandre og ledd, danset i regnet, løpt under den brakende himmelen som sender regn og vind ned på oss.

Men jeg er aleine. Kjenner vanndråpene sildre ned ryggraden, og jeg skulle ønske ryggraden min var store, tunge perler fylt med luft. Vannet treffer kjolekanten, skuldrene, armene, hodet. Men det treffer liksom aldri meg.

Jeg sitter inne på rommet mitt og skriver, ute er det plutselig uvær; vinden som rusker tak i alle trærne og får dem til å bruse, regnet som kommer ned ned ned, lyden fra skyer som støter sammen og lysglimt.

Hvorfor sitter jeg inne, hvorfor er jeg ikke der ute med noen?

Før var jeg redd for tordenvær. Jeg søkte ly i bilen eller under en voksens arm. Nå føler jeg meg bare veik og patetisk her jeg sitter og ser på det. Jeg vil være det.

Etter
Det må være rett over oss, eller så har det akkurat gått forbi. Jeg måtte ut igjen, måtte ut og kjenne på disse naturkreftene, som kanskje ikke er sterke i det hele tatt, men sterke i forhold til meg.

TORDENVÆR ER SÅ UTROLIG FANTASTISK DEILIG

Lysglimtene som farer over himmelen, lyn som slår ned, det tilsynelatende evigvarende regnværet, bråket fra himmelen; det knaker, knekker, slår, spraker, tordner til.

Under alt dette kan jeg stå, jeg, og føle det rett over meg, rundt meg. Med knyttede never og anspente skuldre står jeg på trappa igjen og beundrer tordenværet. Jeg får med meg hver lyd og lysglimt. Jeg snur meg for å se, for å sjekke om jeg kan se om lynet slår ned eller se skyene som bråker. Foran meg slår lynet seg en vei ned til jorda, og det braker. Jeg jubler inni meg, høyere og høyere for hvert høye brak jeg hører.

Jeg har lyst til å ta på meg den fineste kjolen jeg har, pynte meg som til en riktig stor fest, sminke meg, og så... løpe om kapp med tordenværet.

Det er fantastisk, det er imponerende, det er bråkete og skummelt, det er utfordrende og det er vilt.

Jeg skulle ønske det var meg, og det kan kjennes sånn ut. Det er meg skyene støter sammen i, alt bråket er alle tankene og følelsene mine som kræsjer inne i meg, det er alt jeg ikke tør skrike ut, all frustrasjonen, sinnet, angsten, redselen; det kommer ut i tordenværet.

Kall meg uværsjenta. Jeg elsker tordenvær.

but i wont mind if you take me home, come on take me home

2008-06-30T12:17:00.004+02:00

Fakta:
*Jeg skal tilbake til Hove neste år
*Festival er noe av det mest fantastiske som finnes
*Det gjelder å være positivt innstilt og si JA
*Selv om jeg er en av de innenfor Saxegårdsslekta som ikke har blitt erta for å være annerledes-skråstrek-rar, regner jeg meg likevel som annerledes-skråstrek-rar

Bilder:
*Antrekk for dåpen til Eir
*Festivalmenneskene (ikke mitt bilde)
*Pakking til Hove (ja, jeg står med et bein i sekken og det andre i løse lufta)
*Den varme t-skjorta som viser at jeg i hvertfall ikke er fra Blærum
*Meg som seksåring, allerede da med det onde auge

på randen

2008-06-21T02:17:00.003+02:00

Nå har jeg fylt en hel 45 liters-sekk med klær og andre nødvendigheter som flåttpinsett, myggspray, dorull, antibac og kortstokk. Soveposen henger på utenpå, luftmadrassen som er supertynn må jeg bære, sammen med posen som innehold; sort skjørt, hvit topp, pensko og en bok. Og selvfølgelig billettene til Hove.

I dag gjorde jeg noe så kommersielt som å være på VG-lista topp 20. Kaizers Orchestra, Ida Maria og Knutsen & Ludvigsen. Klart jeg måtte gå. Ida Maria er verdens beste skrikejente på scenene og har en veldig fin hatt. Kaizers Orchestra stod stille mens VG kjørte en eller annen intro-greie på skjermene, og var det første bandet som spilte en stund. Ompa til du dør, Bak et Halleluja, Sigøynerblod og 9mm. I hvert fall som jeg husker.

Nå begynner sommeren, med regn og det hele. Jeg drar i morgen 11.40.

Forresten

schools out for ever

å våkne opp med samme tanker som dagen før

2008-06-03T16:15:00.005+02:00

Avhengighet;
www.weffriddles.com
Jeg tenker på det hele tida. Det tar over dagen. Som da jeg hadde sittet ved en strikkemaskin hele dagen; etterpå hadde jeg følelsen av strikkemaskinen i meg. Jeg visste hvordan garnet skulle ligge, hvordan det skulle settes på for å få det til, og hvorfor det ble sånn. Nå tenker jeg bare på hvordan jeg skal løse gåtene, hva som er sammenhengen, hva som er nøkkelordet.Jeg kunne vært ute i sola. Ligge og døse og høre på musikk. I stedet drar jeg ned rullgardinen og løser gåter.

Dessutenmå jeg snart stemme gitaren min, for jeg har fått en slik fin bok at jeg må stemme gitaren og spille litt.

Og masse annet rart fikk jeg, prikkete ting, esker, sko.

Elisabeth lagde kveldens gavepapir, sett fra et tre sider:

Og dagene er varme, selv med skyer. Solbrent, i nakken.
Og, jeg har kjøpt meg kokosparfyme. For tenk de selger det på Body Shop!
Til sist: siden dette begynner å ligne mer og mer på en bildeblogg i det store og det hele;

pennehår

Oh, nobody knows
Why some are born
With empty holes
Like twisted souls

å lukte på melonlys og drømme seg til sola under vann

2008-05-29T19:56:00.011+02:00

100 år gammel nattkjole og strømpebukse med lilla mønster

Tær på utvandring

Fangst; to bøker og to sko

Fugl i vinduet

å spise støv til frokost

2008-05-24T23:18:00.005+02:00

Å våkne med rullgardin er mørkt. Og ensomt, avisolert. Som å gjemme seg under dyna, tung pust, innesperret luft. Følelsen av å ikke ha luftet på lenge, stikke en fot utenfor.
Men været var bare grått, det ble ingen tur. Jeg har gjort samfunnsfagsleksa, jobbet så godt jeg kunne med perspektiver og mennesker, helt glemt å sy noe.
Hadde planer om en liten 17.mai-blogg, men jeg har ingen bilder av det. Får bli når jeg får dem.

Imens kan vi se på dette;
* Fulheten
* Fuldesign
* A softer world
* Free rice

Nyinnkjøpte tepper, jeg bruker tiden til å flytte dem rundt omkring.

å spise småskyer

2008-05-22T20:16:00.007+02:00

Bildeblogg;

Nei, nå tror jeg det trengs en klipp

Har aldri vært i tvil om at kontakter er til fascinasjon

Biller likeså

Det materialistiske i meg har kjøpt et skjørt fra H&M, med plastikkslufse

Skriveblogg;

Ellers har jeg danset i ring til Binärpilot på Musikkflekken. Virkelig en opplevelse, jeg innser at jeg går for skjeldent på konserter. Det triste er dog at i morgen spiller Prime Time Orchestra Zappa-sanger, og jeg har ingen å gå med. Om noen melder seg frivillig, vær så snill og kom!

Antrekket for konserten var som følger;
*Prikkete blå kjole fra H&M
*Stripete strømpebukse fra Noa Noa
*Grønn cardiganboleroting fra H&M
*Et gammelt smykke med grønne stener, arvet av mormor.
Siden hjemkomsten var så sen, har jeg ikke noe bilde av det. Føler meg stor og mange år eldre, når jeg må ringe hjem fordi siste bussen har gått og jeg ikke er i seng før ett på natta, en helt vanlig onsdag, midt i skoleuka.

Egobildeblogg;

Cowboy-Camilla fra Maries 18 års-bursdag (Elisabeth som står for bildetaking)

Sove-Camilla på bussen (Elisabeth igjen)

Saue-vennen Camilla (Martine som har tatt bildet)

Heste-vennen Camilla (Martine en gang til)

Kunstnerisk innslag; vinduskarm, kjole og strømpebukse

å sy kjoler til kveldsmat

2008-05-14T22:02:00.005+02:00

Dagens gjøremål: tegne av mønster fra en stripete H&M-kjole
og sy en ny kjole i noe gammelt reststoff, fra bestemor.

Den matcher den røde veska mi som jeg har arvet fra mormor.

å sy til frokost

2008-05-12T18:45:00.013+02:00

De to siste dagene har jeg brukt mesteparten av tiden min til å være i det kreative hjørnet. Med musikk på cd-spilleren, utsikt til vinduet og en hel haug med stoffer i kassen min, gir jeg meg i kast med å sy handleposer. Og hvordan hendte det at jeg satt i timer foran symaskinen og sydde slike poser? Jo;
Jeg satt og så på SVT, som viste et program som heter Rebellen. (Va rebell, va dig själv! Jeg tror jeg skal begynne å se det programmet, ene og alene fordi det minner meg om Ebba Grön-sangen.) Et par av ungene i programmet satte igang en "systue" for folk de fant ute på gata med plastikkhandleposer i hendene sine. De fikk lov til å sy seg handleposer i stoff, som da sparer miljøet betraktelig. Jeg ble kjempeengasjert, og tenkte at "Fy flate, det må jeg også gjøre!" og satte igang.

Dette er vel for de fleste en velkjent pose. Poser
av denne typen har vi sikkert rundt ti av hver
fredag, som er den store handledagen. Jeg tror jeg skal lure mamma til å kjøpe søppelposer, og så bruke handleposer av stoff når hun skal gjøre matinnkjøp.

Slik ble altså posene. Jeg gikk igjennom lageret mitt av poser og fant til slutt en som var liten og med hanker. Og hjertene er der fordi man gjør en god sak når man bruker stoffposer og redder miljøet litt mer enn ellers. En riktig hjertesak.
(Jeg tror forresten jeg også ble litt inspirert av moren til Lucy, som syr masse ting med hjerter på.)

OG, er det noen som kunne tenke seg en pose, vær så snill og si ifra! Jeg vil mer enn gjerne sy flere, selv om resultatet kan bli så som så.
Dei er sydde med kjærleik.

Da jeg igjen så på SVT i går etter en vellykket bursdagsfeiring hos Tine, så jeg noe annet interessant. Et kunstnerpar hadde utstilling i Central Park i New York. Haugevis av orange porter ble satt ut langs veiene, og så slapp de ned stoffet på dem. Fantastisk! Skulle ønske jeg kunne vært der og sett det med mine egne øyne. Gå under en orange port i en kald park. Se vinden blåse i stoffet. Dessverre fikk de bare lov til å ha portene der i to uker, altfor lite.
Bilder av portene og kunstnerparets hjemmeside.

Til slutt et bevis på at jeg er en vimse. Jeg skulle bare hive av smulene på tallerknen da vi spiste ute. Uheldigvis fulgte tallerknen etter smulene og traff murveggen på huset med et knas. Mamma ler. Mamma ler og ler. Jeg er forfjamset over at jeg fortsatt klarer å gjøre slike utrolig teite ting som å slenge fra meg tallerkner, men mamma bare ler og har det riktig så morsomt. Ingenting er som å glede andre!
(Hun fortalte forøvrig at dette var like morsomt som da jeg danset på biltaket som liten og da pappa falt utfor en skråning da han skulle hjelpe meg opp en vinter. Humor må vel ligge til i familien).

Bildet er arrangert.

å handle til lunsj

2008-05-10T16:50:00.001+02:00

Beklager Ragnhild, men jeg kan rett og slett ikke finansiere skolegangen din på BI. Hva skal jeg da leve av? Jeg kommer til å bli et kadaver i gata, som venter på at noen skal ta hånd om meg. Dessuten er du stor jente og burde klare å skrape fram penger selv. Du kan jo gjennomgå alle sofaene og sprekkene i huset ditt? Hadde jeg begynt med.
Men Lucys idé var god! (Haha, nei og nei, nå høres det ut som om jeg favoriserer Lucy!) Jeg har ikke like mange penger i dag, men jeg skal nok spare, så det blir en tur ned til sommern. Kanskje jeg får spare til Ragnhild også, siden hun har lengst å reise.

I dag har jeg trasket rundt i butikker med min mor. Vi satte oss glade og fornøyde inn i bilen (miljøsvin, fy, men hvordan skal jeg ellers få øvelseskjørt nok?) og dro av sted. Første stopp: Sanvika Storsenter.
Her har de en del butikker. Hennes & Mauritz, Cubus, Noa Noa og Indiska blandt favorittene. Og så har de enda flere butikker, billigere og dyrere. Beklagligvis har de bygd ut senteret i stoor skala, så den inneholder en hel ny del som nesten bare har dyre butikker. En av dem heter Litt Snob, og den ser kjempefin ut. Herlige kjoler og nydelige stoffer; jeg tør ikke en gang gå inn i den. Knapt nok titte i vinduet. Og ved å bringe inn Søsterne Grene, Indiska og Åhlens har det å dra til utlandet for å handle blitt unødvendig. Trist i grunn, at det over alt skal være det samme.

Uansett, jeg fikk karret til meg et par ting for de lappene jeg hadde i lommeboka;
*Blomstrete kjole og grønn strikkegenser fra Hennes & Mauritz (Bombe, jeg handler jo aldri der? Det er tross alt ikke min feil at de har så mange fine klær der.)
*Kjede fra Indiska som jeg har hatt lyst på lenge
*Mummitrollkopp fra Traktøren (Den fjerde i mitt eieskap. Samler fortsatt.)
*Sort tights med blonder på fra Vero Moda (Denne skal erstatte den jeg kjøpte på Cubus for to år siden, som har blitt slitt, for liten og ikke like fin i fargen)
*Og et kort til Tine, som har bursdag i morgen.

Det er like fint vær i dag, som i går, som på torsdag, som på onsdag, så jeg tror jeg skal tilbringe tiden min uten på kongeteppet på plenen og lese i Kontroll på kontinentet. Den koseligste boka for øyeblikket.
Senere skal vi spise pai til middag, til min pappas store frustrasjon. Han liker når jeg lager pizza, for da blir det både bønner, ananas, banan og cashewnøtter på pizzaen, mens når mamma lager går det mest i mais og salami.

Nå vil jeg ikke miste mere sol.

å spise muffins til middag

2008-05-09T23:01:00.008+02:00

Siden jeg i det siste har hatt bursdag, har mamma hatt et svare strev med å bake kaker til alle døgnets tider. På selve dagen min bakte hun lys brownies tidlig på morgenen. I går stod jeg og så på da hun rørte sammen bunnen til en nøttekake. Og da jeg kom ned til frokost i dag stod det søren meg en brownies og stekte inne i ovnen. Vel hjemme fra skolen er det bare å sette i gang og lage muffins, lyse og brune. Og så må vi ikke glemme å pynte fruktkaken. Jordbær, banan, mango, kiwi, druer og bjørnebær strategisk plassert på kremen.

En attenårsbursdag med familie og familievenner er etter min erfaring morsom. Man ler og hygger seg, ser igjen folk man ikke har sett på en stund og spiser for det meste kake. Men gavene, de har jeg liten begeistring for. Konvolutter. Konvolutt etter konvolutt (kremt, det var vel strengt tatt ikke så mange) med penger. Joda, penger er kjekt å ha det, men jeg ville ha pakker å pakke opp! Etter å ha sett min mor svare på telefoner og se på ønskelisten min, trodde jeg at kanskje noen ville kjøpe noe jeg ønsket meg (eller trengte, jeg er tilhenger av å ønske seg ting man trenger). Jo, jeg fikk en cd, av Something Sally (som jeg sitter og hører på nå, og prøver å vurdere så smått. Konklusjonen så langt er at jeg liker Urørt-versjonene av sangene best).

Dagens store spørsmål;
Hva skal jeg gjøre med alle pengene? (Har talt dem, 3800 norske kroner.)
Jeg kan; A) spare dem, og kanskje kjøpe noe nyttig for dem senere (feks symaskin eller noe i sommerferien) eller B) bruke de på ting som kjoler, skjørt og piercinger. Det tredje alternativet er C) bruke noe, spare noe. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Får lettere angst av å tenke på at jeg har så mange penger og ikke vet konkret hva jeg skal gjøre med dem. Hjelphjelphjelp.

Siden det er vår og kjempefint vær, tok jeg like gjerne et bilde av forglemmegeien i hagen og mine superlekre bein under den nye kjolen min fra Hennes & Mauritz.

Til slutt kommer selskapsantrekket, kjole som jeg har arvet av Marte (kommer av uforklarlige grunner fra BikBok. Det syns ikke på bildet, men den har mellomstore omriss i turkis av forskjellige blomster), skjorte jeg har arvet av pappa (som Lucy har skrevet "EN" på. Så godt som alle spør meg om hva det står for. Fordi jeg er numero uno, derfor.), perlekjede jeg fikk til konfirmasjonen og kjede av dueringer formet som stjerner og hjerter.

Håper folk fortsatt leser lange blogger.

å spise jordbær til kvelds

2008-05-07T23:17:00.000+02:00

Minuttene ebber ut av dagen, likeså ut av livet mitt. Dette er den merkeligste bursdagen jeg har hatt;
*En skyfri himmel over oss, og over der det store intet
*Det lange grønne gresset under oss, fulgt av røtter og insekter og mørk, mørk jord.
*En joggetur på 3 km, noe jeg aldri har vært i stand til å klare før.
*En sykkeltur i vill fart nedover bakken, med skjorteermene brettet opp og Blod, Snått og Juling på mp3-spilleren
*En middag ispedd en dæsj gaveåpning, i forkant hadde jeg grudd meg veldig for dette pinlige øyeblikket. (Jada, truser på middagsbordet er et faktum.)
*Konversasjon på en veranda om utbygging av verandaen, drikking av alkohol, gleden ved å kjøpe mange klær, om å rive sykkelskuret og det vanlige.

Så følelsen. Av å ha kommet til kort. Av å ikke være klar. Alle gleder seg som gærne til de blir myndige, til de kan drikke, gå på en hel del flere konserter, kjøpe røyk og snus. Man får flere jobber. Kan få sertifikatet, stemme ved valg. Ta opp lån i banken. Hva skal jeg med alt det? Jeg røyker ikke, drikker ikke, er ikke klar for sertifikat, jobb eller stemme ved valg, jeg skal ikke ha lån i banken. Jeg håper jeg har penger til å gå på konserter og noen venner over atten år å gå med.
For meg var sytten noe magisk. Det var et grenseland, ikke bare seksten lenger, ikke helt atten. Det var den hårfine balansen. Å tenke seg at man ikke hadde bekymringer eller ansvar. Nå tenker jeg bare på hva alle kan finne på å forvente av meg. Alt jeg må gjøre, jeg må være flink, jeg må hjelpe til og ta initiativ.

La det være klart; jeg er ikke voksen.