torsdag 13. november 2008

jackie big tits, is hiding in the corner


hører konstant på the kooks, som avløser smashing pumpkins og en tilsendt sang. jeg løper, og rekker trikken. jeg spiser middag i rekordfart, og svelger ned masse vann. finner ut at jeg tror det er lite reflektert å bare blogge om meg sjøl, men hva mer vet jeg om?


trenger en pepp talk. hvor er du?



cecilie har analysert meg ned til at jeg ganske så redd for å ikke bli likt. (visste jeg det ikke fra før?) det går igjennom i alt jeg gjør. jeg tenker at mennesker når som helst skal se meg som jeg virkelig er, en dum idiot som ikke er verdt like mye som alle andre.
når du leser dette, tenker jeg: jeg er mindre verdt enn deg.
derfor gjemmer jeg meg, derfor unngår jeg situasjoner. så ingen skal se hvor utrolig dust jeg er, hvor teit det går an å bli. så jeg ikke blir skuffa, fordi jeg kanskje i en stakkarslig stund trodde at jeg var like bra som alle andre/hadde noe å fare med.
hvorfor skal jeg gidde å tro noe bra om meg sjøl? jeg tenker bare at det ikke er sant. har en tenkemåte som henger igjen fra barneskolen. ingen venner? det må være fordi det er noe feil med meg. hva er feil med meg? lager en mental liste (i de senere år skriver jeg det kanskje opp) over alt som kan være galt, og ennå tror jeg på den.

jeg skriver heller et helt kapittel om alle negative egenskaper jeg har, enn om de positive. jeg vil ikke skryte, for da blir det skapt forhåpninger. folk kan komme til å tro at jeg er noe, og skuffelsen deres når de finner ut at jeg er alt dårlig, gjør vondt. men er den imaginær?
jeg tilegner andre mine tanker om meg sjøl. ser noen i min retninge, tenker jeg med en gang hva de kan tenke om meg. hvor dum syns de jeg er? hvor stygg syns de jeg er på håret? hvor mye ler de av meg etterpå?

jeg er et krevende menneske, som må ha alt svart på hvitt. for å forstå. for å kunne ta til meg. for å godta. er det noe bra med meg, vil jeg ha det fortalt. gang på gang. ellers vil jeg ikke tro på det lenger, jeg vil anta at stillhet betyr at jeg ikke er flink, at jeg ikke er god nok og jeg kjefter på meg sjøl for å være udugelig.

jeg tenker ofte: hvorfor skal noen gidde å bry seg om meg? hva er det med meg som gjør at jeg er verdt å være venn med, å snakke med? siden jeg ikke kommer på noe, konkluderer jeg med at det ikke er noe. så lever jeg i en atmosfære hvor lufta er full av negativitet mot meg sjøl. full av hatefulle ord.

sånn blir det når jeg har for mye tid for hånden. når jeg er aleine. jeg analyserer og tenker logisk på et forskrudd sett. selvfølgelig, tenker jeg, at jeg ikke har sett det før nå. jeg finner ut enda en idiotisk ting om meg sjøl, og blir gjennomsyra av en sinnstillstand som bare trekker meg ned og får meg til å ha det skikkelig dårlig.

jeg droppa påbygging, jeg droppa å lete etter lærlingplass i våres, jeg droppa å prøve å finne en folkehøyskole, rett og slett fordi jeg ikke trodde jeg var god nok. tenker alltid at noen andre, noen flinkere enn meg, fortjener plassen. hva skal jeg med den, jeg som ikke kan noenting, når det kanskje sitter ei jente som elsker å sy og er kjempeflink og som bare ønsker seg en plass, og så tar jeg den?
hva skal jeg med hva som helst, når jeg ikke fortjener det?



dette var et altfor personlig innlegg, og burde strengt tatt ikke publiseres.

2 kommentarer:

  1. litt etter litt vokser det fram noe inni meg. En kjerne av noe som bare er...Meg. Noe jeg faktisk vet at er Meg. Denne ryggraden, ...nei kjerne er et bedre ord..., er fortsatt liten. Men det er Meg og ingen kan rokke ved det. Da jeg var 18 så jeg ingen kjerne. Det først nå, 10 år senere, at jeg begynner å stole på at det er noe som er Meg og som ingen kan komme og si at ikke er bra, ikke er verdt noe, ikke finnes. Som ingen kan rokke ved! Jeg tror det heter å bli voksen. En fin følelse. I takt med at denne kjernen, denne ryggraden, blir sterkere, jo lettere blir det for meg å se hva flink-pike syndromet har gjort, og, fremdeles, gjør med meg. Så nå tar jeg medisin! Det er en liten pille som heter "jeg-er-verdt-alt-selvom-jeg-ikke-ser-pen-ut-eller-utretter-masse-for-andre-og-meg-selv". Jeg er ABSOLUTT ikke kvitt syndromet, men har kommet et lite skritt nærmere å gi litt mer blaffen. Så, kjære kusineline, du trenger ikke å kunne sy, se kul ut eller være morsom. Du er så bra bare fordi du finnes!

    -kusinepetrine-

    p.s. dette ble mer personlig enn internett fortjener men jeg lar det stå litt likevel

    SvarSlett
  2. Yo man! Jeg har en ting å si til deg: ta deg sammen og slutt å tenke så mye! Skulle jeg tenke over hvor flink jeg er til det og det eller hvor hyggelig jeg er, ville jeg sikkert gått ut og gravd meg ned i et hull i bakken med en gang.

    Joe the plumber er en rørlegger-fyr i USA som plutselig ble dradd inn i valgkampen og ble überpopulær. Sært.

    Ar ju kidding me?! Liker du ikke brus? How very weird. Men ja, øl er godt en gang i blant, men ikke ofte...så hvis man drikker drikker det annen hver dag...ja, da er man bare dust. Blir man sikkert alkoholiker til slutt.

    Woow, åssen sko da? Du må ta bilde av dem og sende mæ!!

    Hva har du drømt forno da? Eller, hva har du analysert og kommet deg fram til ut fra de drømmene?

    Njæ, drømmer er usaklig, for det meste...iallefall mine drømmer, hvis jeg har noen da. Før drømte jeg faktisk omtrent aldri. Ikke bevisst da, iallefall. Så begynte jeg plutselig å drømme om nettene, og er nå skikkelig skuffa for at jeg ikke lenger bare kan legge meg ned, og så våkne opp igjen på mårran som om det var fem min siden jeg lukka øya og ingenting har skjedd i mellomtiden. Tror nok jeg sov ganske dypt og rolig før, med andre ord. Nå er jeg faktisk klar over at jeg sover, når jeg sover. Eeeeh. Jeg sover dårligere....drømmer...drømmer er et tegn på at jeg sover dårlig. Eller, jeg vet ikke om det er et faktum, men hos meg er det iallefall sånn. Hva skulle jeg fram til? At jeg aldri drømmer noe saklig. Bare masse kaos uten at det skjer noe spesielt. Analyze that, biiiitsjj! (næira, f9z)

    SvarSlett

sympatiske fisk