å falle om på gata

det ser slik ut etterpå:

bursdag nummer 2

Søndag ble brukt til en markering av bursdagen min med Marte, Elisabeth og Marie. Vi spiste pannekaker, selvsagt, og kake som ble delvis fiasko, delvis suksess. Fordi det var for lite bakepulver, og fordi den smakte godt likevel. Til sist spilte vi en hel del kort, noe som er favoritt-tingen vår å fylle tiden med. Både boms og president, hurtigboblegris og noe annet rart Marie lærte oss. Nå håper jeg bare de kommer tilbake igjen snart, for å spille mer med meg.

Stupedama

Husmora

Middagen

sneglehus

I dag var Marit Synnøve og jeg på flattegningskurs hos Sadoni Couture i Oslo. Vi lærte forskjellen på flattegning og arbeids-/teknisk tegning og triks for å få mønsterkuttere til å forstå hva vi mener.

Og så tok jeg med meg kameraet ut på tur, for å ta noen alternative blomsterbilder.
Og så tegnet jeg piker med stripete strømper og blomsterkjoler.

Dessuten skal jeg bli en kløpper til å lage saus.

*

*

nitroglycerin

Lucy, Charlotte, Lars (som trist nok ikke har blogg), Linda, Josefine og jeg feiret mine 19 overståtte leveår med å miste pannekaker på gulvet, utløse brannvarsleren, spise is og bær og sjokoladesaus og karamellsaus og sukker på pannekakene, åpne gaver i et solfylt hjørne, grise på kjøkkenet under smoothielaging, drikke smoothier og spise twist i tv-kroken, synge Her kommer vinter'n, og haste avgårde for å rekke buss og tog klokka åtte.

Tusen takk til alle som kom, grisa, og dro!

Bursdagsmuffins fra en underlig dame med hatt


Besøket som drar sin kos


Juice


Nyanskaffet tennisball
Si ifra hvis den er din


cirkus



Og gratulerer med frigjøringsdagen *

å innse et nederlag, men kanskje ikke bry seg likevel

På fire netter rakk jeg å bruke én natt i Sandefjord, én natt i Bergen, én natt i Tønsberg og én natt i Bærum.
På fire dager rakk jeg å få med meg én Kaizerskonsert, én Kick off-konsert for Slottsfjell og én CC Cowboys-konsert.


Ni og tyvende april tok Lucy og jeg flyet til Bergen, for å rekke Kaizers. På flyplassen spanet vi etter blodfans, men så ingen. Vel i Bergen fikk vi en liten guidet tur i sentrum og overnattingsplass. (takk)
På Garage var det en trapp som gikk ned til en kjeller, og 310 mann kan være der nede. Kaizers spilte Under månen, Janove slo i taket og jeg pådro meg en forhåpentligvis kronisk hes stemme.


Første mai tilbrakte jeg med tærne i vannet og sola i ansiktet, med Lucy ved min side. Vi drakk appelsinjuice rett fra kartongen, hørte på Ida Maria og snakket, mens beina plasket og gresset grodde. Vi smurte solkrem i ansiktet og gliste.
Og etterpå gikk vi på konserten i Verdensteateret, men før det matet jeg fuglene mens vi spiste middag og så gikk vi gjennom kirkegården og Lucy lærte meg to nye ord.


I går tilbrakte jeg minst halvannen time i Ark bokhandel. Hvor jeg snakket med Petar Tale. Mer riktig: han snakket med meg. Han viste meg boka si i kunsthylla.
Han sa mye. Mye fint og viktig, som jeg nesten ikke husker nå lenger, men jeg skreiv det ned mens jeg gikk nedover Karl Johans gate og bearbeidet hendelsen. Og dette er noe av hva han sa:

Kunst er genetisk. Munch, Picasso og jeg, vi er genetisk forbundet.
Kunst er å snu virkeligheten på hodet.
Ser du her? Alt er kodet.
Vanlige mennesker forstår ikke hvor genialt det er. Men jeg forstår.
Kunst handler om å se.
Ser du, det korresponderer.
Øynene, de scanner deg. Ser inn i deg.
Omveltning.
Kunst er ikke repetisjon, det er korrespondering.
Et fotografi er ikke kunst. Det er bare virkeligheten. Men når du gjør noe med det, tilføyer noe, da blir det kunst.
Se her. Ser du hvordan linjene fortsetter?
Se på fargene, hvordan de korresponderer.
Ser du?
Genialitet er genetisk.

Og han viste meg hvordan han lagde en kollasje, kunst, ut av et vanlig fotografi. Og bladde opp i boka fra Museum of Modern Art i New York, hvor de beste kunstnerne hadde bildene sine. Og forklarte, hvordan alt var kodet, hvordan kunstnerne i all sin genialitet kodet virkeligheten. Han pekte på sine bilder, og på bilder fra museet. Fortalte hvor perfekt det var, men at det var svært få som virkelig skjønte det.
Han påpekte hvor likt han og Munch malte, hvor enkelt det var. Hvordan øynene de malte, fikk deg til å se.



I dag stod jeg endelig opp, etter å ha hørt litt på Jokke & Valentinerne med Tourettes. En god måte å starte dagen på, er å høre på Sola skinner, fortsette med å se to episoder av Bert, for så å gå over til å se I'm a cyborg, but that's ok. Som handler om ei jente, Young-Goon, som tror hun er en cyborg. Som må levere gebisset til bestemoren, som tror hun er en mus og spiser reddiker.


Når storetåa til Young-Goon lyser, er hun full-ladet. Park Il-Sun gir henne en innretning, som gjør om all maten hun spiser, til energi for henne. Han tegner en liten dør på ryggen hennes.


(Forresten var det en viss likhet mellom statistene i Bert og de på galehuset.)




Jeg har også skaffet meg et tysk Vogue, fordi bildeserien var så fint.
Petar Tale spurte meg hva det beste med livet og verden var. Hva som var finest. Og jeg svarte skjønnhet.
Enn så overflatisk og materialistisk det er, svarte jeg skjønnhet. For det dekker alt, skjønnhet finnes hvor som helst. I musikk, i naturen, i kunst, i bøker, i mennesker, i stjernene.




(Bilder fra Google og Vogue)