å spise blomster til frokost: august 2009

Jeg er så kreativ på natta. Det flommer over, et hav inne i meg. Havsengel, og armene er tentaklene som bare driver med. Viderefører en tanke. Berører en perleryggrad, børster bort en hårlokk.

Så jeg tar fram maling og pensler. Tar fram stjernestøv og døde drømmer. Tanken min er: «Alt er hvitt.»

Jeg: «Alt er sympatisk. Sørgelig.»

Samuel ser ikke på meg, for han sover, og han er ikke her, han er i huset sitt, i sin seng, han tenker ikke på meg, han tenker på andre ting som at han må kjøpe mer mat til hunden eller hønene eller kaninen og at han må støvsuge snart og at det om litt kommer regninger i posten som må betales, at harddisken på datamaskinen burde vært gått igjennom og nettbanken besøkt, at bestemoren ville fylt år om ei uke hvis hun ikke var død og at han må huske å luke i bedet og knipe av visne stemorsblomster, at han må sette på en klesvask i morgen tidlig.

Jeg ser på Samuel og maler esken min hvit. Hvit hvit hvit hvit. Kan ikke få sagt det ofte nok, jeg maler armene mine hvite. Spøkelsesarmer som griper etter noe på den andre sida. Har indianerstriper på kinnene, flekker av samvittighet og bevissthet, håret klistrer seg rundt hobbylack. Farge 01. Jeg er farge 01.

Leppene mine er hvite, men jeg vet ikke om det er fordi jeg er kald, fordi jeg er død og kald, eller fordi jeg malte dem slik. Eller fordi jeg spiste tørt mel, fylte hendene med mel og tok en bit, blåste det ut over kjøkkengulvet og stuegulvet, blåste det ut i ti ville stormer. Som alle forlot meg.

Ansiktet mitt er hvitt og usympatisk. Jeg ser på det blå flimmeret fra fjernsynet, og husker en film om en dame som kom ut av snøen på lcd-skjermen, tenker over sjansen for at det kommer noen ut av min 14tommers. Den er nok for liten.

Likevel, ut kommer sommerfugler. De danser på øyelokkene mine og kiler meg på tunga. Tror i et øyeblikk at jeg opplever lykke, før akrylrusen er over.