utdrag.
Hvordan opprettholde lykke?
På butikken kjøper jeg et Flax-lodd. Jenta i kassa ser dovnet på meg når jeg spør etter det. Som om det er min feil at det er to meter å gå bort til loddene som kan bringe deg nærmere et rikt liv, fylt til randen med ubrukelig innhold. Jeg prøver å snakke med henne, for å ha noe å gjøre.
Jeg: «Det er så fint ved sjøen... Syns du ikke?»
Hun ser ikke på meg.
Jeg: «Jeg mener, jeg har ikke vært ved sjøen før. Vet du om noen bra steder å bade?»
Hun åpner sakte munnen. Det gule håret hennes er dratt stramt bakover i en hestehale.
Hun: «Det er skiltet bort til en badeplass, rett utenfor her.»
Jeg innser at planen min faller i fisk, men det kan jeg også gjøre, nå som jeg vet veien.
Jeg: «Takk.»
På vei ut døra snur jeg meg, smiler og vinker. Hun ser tomt på reolene ved siden av meg.
Ute av den stillestående atmosfæren i butikken putter jeg loddet i lomma, plukker opp sykkelen og følger anvisningene til badeplassen. Den ligger like idyllisk til som resten av stedet. Varm sand som kiler meg mellom tærne, en gjenglemt badeball, sjølukt. Tangen som danner en sort linje over bølgene som kaster seg opp på land. En linje jeg kan balansere på. Jeg myser ned, og verden blir sort.
Jeg tenker på sorte hull, det store intet, ormehull og mørke flaskeåpninger, implosjoner, nattemørke og håpløse netter. Finner fram hjertet mitt igjen, holde det varsomt i en knyttet neve. Sola står midt på himmelen og måkene skriker fortsatt. Jeg vil bade.
Under vannet svømmer fiskene. Svømmer jeg. Svømmer tang og tare, plankton. Sjøstjerner. Med seige, kraftige tak skyter jeg fart under vann. Jeg sperrer opp øynene for å få med meg alt dette; en krabbe som går fra en tangklase til en annen, en stim med små fisk som vifter febrilsk med finnene sine, en stor fisk som langsomt svømmer bortover, en stein som skinner ved siden av en flatklemt brusboks. Hjertet mitt skjelver i sjøens strømmer og jeg holder hardt rundt det. Jeg tror at for hvert dunk det gir fra seg, skal det gli ut av hendene mine og synke til bunns. Likevel er hjertet mitt som en slags livbøye i rødt og hvitt, den bærer meg oppover, forbi luftbobler og blader småunger har hevet uti, bare for å se dem forsvinne igjen. Forsvinne slik som meg.
Solen smyger seg oppover beina mine. Napper i hårene og river mildt i badedrakten. Jeg ser på gutten foran meg, han holder Flax-loddet mitt i hånda. Smilet henger løst, som om noen bare tråklet det på ham og det nå holder på å falle av. Det flagrer i vinden, og han strekker ut hånda som ikke holder om papirbiten min.
Han: «Har du en mynt?»
Jeg myser. Myser mot en gutt som blafrer i vinden, mot sola som blunker til meg, sjøen som er der, hjertet mitt som svever i lufta. Jeg gir ham en femtiøring.
Han: «Om du ikke har mer i mynter enn denne her,» han knipser kobbermynta opp i lufta, jeg myser mot den også, «så trenger du virkelig en gevinst.»
Smilet hans flagrer opp og blir stort som et seil. Jeg bestemmer meg for å smile tilbake, og foreslår at han kan sette seg ned ved siden av meg og skrape. Han har tynne fingre, jeg vil spørre om han spiller piano. Ikke fordi han har tydelige pianofingre, men fordi jeg virkelig lurer. Om han spiller piano vil jeg bli med ham hjem. Høre på når han slår an akkorder. Jeg tenker at det vil bli en konsert av de sjeldne.
Jeg: «Spiller du piano? Ofte?»
Han ser på meg. Det føles som om jeg blir vurdert, han bruker røntgensynet sitt og ser at det brune håret mitt egentlig er lyst, at jeg har grønne øyne, et hull der hjertet skulle ha vært og at jeg lyver.
Han: «Nei.»
Jeg: «Kan jeg lære deg det? Jeg mener, du har så fine fingre.»
Han skraper fraværende på ekstrasjanse-feltet. Han ser ikke på meg, men han ser ikke bort fra meg. Smilet hans viser fram de skjeve tennene som kunne ha trengt en regulering i de tidlige tenårene.
Han: «Ja. Lær meg det en dag.»
Så ser han bort og fokuserer på loddet igjen. Viser meg at jeg har vunnet 50 kroner.
Jeg: «Da blir det is,» og så reiser jeg meg og tar ham med meg.
Hvordan leve lykkelig og fornekte at et liv mangler?
Senere leker vi gjemsel i hagen hans. Jeg sitter gjemt bak en rosebusk og lukter på rosene. Han teller til femti, med pannen mot epletreet. Henda har han ved ansiktet, de holder forsiktig for øynene. Som om øyeeplene kanskje var modne og kunne falle ned når som helst.
Jeg bretter kroppen min sammen bak busken. Jeg forestiller meg at jeg er en stein, en levende stein av kjøtt og blod. Hjertet mitt er også en stein, og jeg gjemmer hjertesteinen i brystkassa så han ikke skal høre slagene.
Hjertet mitt: «Ett-to, ett-to, ett-to.»
Jeg: «Hysj.»
Hjertet mitt (i et hektisk tempo): «Ett-to, ett-to, ett-to!»
Han: «Fant deg.»
Hjertet mitt tystet på meg, men jeg er glad, jeg skal få drikke jordbærsaft og spise boller, skal få sitte i skyggen og kjenne at det lukter gress, lære ham å spille piano. Mens jeg spiller på sugerøret eller lager bobler i saften, forteller han om huset sitt. At det har gått i arv, at tippoldefaren bygde det helt selv, at oldemora planta frukttrær og bærbusker da mormora var lita og at han en dag vil gjøre noe like stort.
Han: «Noe å huskes for.»
Jeg: «Men det skal knyttes tilbake til hjemmet ditt?»
Jeg sitter med bena i kors. Ser ned på en flatklemt bolle i de skitne henda mine.
Han: «Ja, for det er her alt begynner. Den dagen jeg ikke er her, skal etterkommere ha en ny begynnelse som grunnlag.»
Jeg tenker at det er evig liv han ønsker.
Jeg: «Er det evig liv du ønsker? At du aldri helt skal forsvinne fra jordas overflate, at fragmenter av deg og ditt liv blir igjen mens du selv skal bli til støv og ingenting? Du skal forsvinne i verdensrommet, men livet ditt blir igjen?»
Bollen er blitt til smuler mellom fingrene mine.
Han: «Du får det til å høres så morbid ut.»
Jeg: «Men det er morbid! Er du død, så er du død, da er du borte,» jeg veiver med armene for å jekke stemmen min et par hakk opp, «glemt, hinsides! Du kan ikke være igjen, på noen som helst måte, når du skal være borte.»
Han ser på meg, på bollebitene som ligger i gresset og skal bli spist opp av maur, på saftglasset som jeg velta, sugerøret jeg har bitt i stykker og på sola som går ned. Ser på fingrene sine.
Han: «Du må lære meg å spille piano.» Han klorer fingrene fast i bordplata. «For jeg er redd for å dø.»
Det er som om han rasper inn tangenter i bordet, han får tre under neglene. Fliser som stikker ham. Han spiller i disharmoni, det er dur, det er moll, det er kontaktsøkende. Jeg slenger ut hjertet mitt som en jojo. Det danser i takt til den skingrende musikken og det spinner rundt hans jojohjerte. Vi har fått en floke. Et kontaktpunkt.
