Denne uken har jeg hatt prioritering av søvn. Dagene har vært brukt til å slappe av med Futurama, med Sawdust og Day&Age, med San Sebastian blues, og med symaskinen.
Har rukket å sy den fineste veska jeg noensinne kommer til å sy, og et fargeskjørt (med fokus på glede). 
På toget leste jeg meg igjennom et stykke interessant spillteori i Dydens opprinnelser. Jeg gleder meg til tiden på toget, hvor jeg bare skal lese i denne boka (om jeg klarer å få de trøtte øynene mine til å fokusere på bokstavene).
Samtidig har jeg fundert litt vagt over kosmos. Jeg skal ikke utdype hvor stort det er, det er det ikke noe poeng i. Det er stort. Og hva er vi, i alt det store? Hva betyr livet på Tellus for universet, for fjerne solsystemer og galakser? Hva er et enkelt menneske i dette gigantiske store mysteriet?
Ingenting.
Vi betyr rett og slett ingenting. Vi er så små og ubetydelige at vi ikke fatter det. Samtidig vet vi ingenting om hvordan ting henger i hop. Vi har bare funnet på teorier og forklaringer som passer oss. Og alle bokstaver og ord vi har funnet opp, de betyr heller ingenting. De har ingen verdi. Gress heter ikke "gress", himmelen er ikke "blå".
Livet er totalt meningsløst, og vi betyr ingenting.
Derfor er vi frie.
utdrag;
Og så kom den uunngåelige høsten, men i stedet for å la det bli en sommerromanse, noe som skiftes ut med årstiden, satte jeg mer fyr i forholdet og vi stekte marshmallows på bålet. Han beundret min evne til å fyre opp bål, og jeg fortalte om min fortid i speideren. Hvordan jeg hadde interessert meg for å sove under åpen himmel så jeg kunne telle stjernene, hvordan jeg så på fugler i timesvis, hvordan gjøk og sisik, trost og stær fant veien ned i kladdeboka mi i tegna form, hvordan jeg sugde til meg informasjon om mose og elg, fotosyntese, biologisk mangfold, knuter, redskaper, alltid beredt-prinsippet, månefaser, pakking av sekk. Og hvordan fyre bål.
Han var imponert, og sa det slik : «Jeg elsker deg.» Jeg smilte, og siden jeg alltid var beredt, var ansiktet mitt allerede på vei bort for å kysse ham. Bålet tok virkelig fyr, og før vi visste ordet av det, brant huset hans ned. Han var selvfølgelig lei seg. Jeg gjorde ikke noe forsøk på å trøste ham. Visste ikke hvordan det var når alt du eide ble til støv, selv rømte jeg alltid før det jeg eide begynte å eie meg.
Jeg: «Dette er bare støv. Stjernestøv. Du har lurt deg selv til å tro at du eier en liten del av det store intet, og nå må du gi alt tilbake.»
Øya hans var store og våte, men jeg tror han var sint på meg. Gjenskinnet av flammene som fortærte hans jordiske goder, hans materielle velstand og falske, kjøpbare lykke, ligna mistenkelig på trass. Han ble en treåring som ville ha jul hver dag. Bursdag også.
Jeg: «Kutt ut.» Og så tok jeg ham i hånda og gikk.
Denne uka har også vært preget av fokus på søvn. Samt mye jobbing, sene kvelder, matvaner som ikke holder i lengden og lesing av bok på toget. 
Helga var en super avveksling, med syngende servitører, prating i mørket og merkelige drømmer. Og selvfølgelig kollasje-laging, som er en av favoritt-tingene mine å gjøre.
Nå gjenstår det bare å tørke håret, sende to elektroniske brev og pakke snippesken. Neste uke tilbringes i det nye lokalet Nina har skaffet oss. Det er virkelig stort og lyst og hvitt, og der skal vi sy i en forrykende fart for å bli ferdige i tide, og sove og spise. 
