søndag 26. oktober 2008

ingenting någonsin



Det var ca her alt starta, med en skoleoppgave og litt for mye Kaizers Orchestra, Synne Sun Løes, og Lisa Charlotte Baudouin Lie på hjernen
.


Noen må ha tystet på meg, for den morgenen de kom, gikk de ut av bilen og rett inn i riktig oppgang. Jeg stod i skjul bak gardinet og kikka ut. Så de tunge, ullete skyene som bredte seg over himmelen og lova regn. «Vi skal vaske det vekk, vaske vekk, vaske, vaske,» var det som om de sa til meg. Jeg visst at min tid var knapp, kunne ikke stå her hele dagen. Som et menneske på innstillingen «fast forward» pakket jeg ned tilfeldige klær og en tannbørste. På kjøkkenet rant den siste dråpen med kaffe ned i beholderen, men jeg hadde ikke tid til kaffe nå. Hadde ikke tid til noe som helst. Hadde ikke tid.

De visste ikke hvordan jeg så ut. Jeg smilte og forklarte dem hvor Kaia Pedersen bodde da de spurte etter henne. Selvfølgelig visste de ikke at det var meg, og at jeg var på full fart vekk fra dem. Med håret og jakka blafrende i vinden sykla jeg vekk fra livet mitt. Jeg lot det gli lenger og lenger bak i minnet for hvert tråkk på pedalene. Til slutt ville jeg ikke engang huske det. Håpet jeg.

Det ble lettere å sykle ettersom hodet ble tommere. Jeg trillet nedover skråninger og åkre i en truende fart, mens en sang spilte på «repeat» i hodet mitt. Visste at i morgen ville de kjenne meg igjen. Første stopp: Rimi. Jeg spanderte på meg den hårfargen som varte lengst, en anonym brunfarge som skulle skjule den lyse glorien som stod rundt hodet mitt. Jeg brukte aldri leppomade med rosa glans, så jeg kjøpte det også. Gode råd var slettes ikke dyre i en verden der materialismen hadde fått råde.
Ute ved sykkelen beregnet jeg sjansene for overlevelse hvis jeg fortsatte nedover; Ganske gode, kom jeg frem til. Med hjertet dunkende mot meg i veska satte jeg opp farten.

Med hodet tømt for minner og tanker blir følelsene hardere. Det lette regnet jeg var så takknemlig for, boret seg inn i huden min. Fingrene ble frosne og ubevegelige. Beina jobba på spreng, men det svei for hver gang hjulet gikk rundt. Jeg følte meg som en dinosaurus den dagen temperaturen steg flere hundre grader og jorda åpna seg. Stor og hjelpeløs velta jeg overende i en potetåker.
Hvordan verden kunne være så nådeløs stille, visste jeg ikke. Hvordan regnet kunne forvandle seg til sommerfugler som strøk over kroppen min, visste jeg heller ikke. Visste bare at bonden fant meg fordi jeg slang ut hjertet mitt og traff døra hans.

«Vera,» svarte jeg og tok på et lag med skinnende leppomade. Prøvde å gjøre meg til en ny og tusen ganger bedre versjon av meg sjøl. Spiste en bit av brødskiva med ost. Nippa til teen. Smilte yndig. Jeg var alt annet enn sann, jeg harka og spytta ut løgner på duken til bonden Truls. Han tok en bit av det, tygget raskt og svelget. Jeg rodde med hver åre jeg var gitt, etterlot skitt, møkk og bedrageri i kjølevannet.
«Jeg heter Vera, jeg er adoptert fra Polen, jeg var veldig lita, så jeg husker ingenting av livet der, men min mamma, altså fostermamma, jeg kaller henne ikke det for vi er veldig nære, til tross for at hun faktisk er fra Afrika, hun har sagt at jeg bodde på et rent og pent barnehjem, men at det var trange tider i landsbyen, skatter og gebyrer måtte betales, utgifter måtte ned, barn måtte bort, jeg takker Gud for at mamma kom og hentet meg, tok meg med hit, til vakre Norge, hvor jeg hadde verdens beste barndom, fullt av besteforeldre og barn, jeg var lykkelig, ja det var virkelig fint, savner den tiden, nå er det slettes ikke slik, alle de gamle ble eldre og døde, pappa'n min forsvant på sjøen for noen år siden, det skjer fortsatt i disse dager, mamma er blitt syk, hun er sengeliggende i et stort hvitt sykehus hvor jeg ikke får besøke henne mer enn en gang i uken, det er slettes ikke nok, jeg blir helt fra meg, men ingen vet noe, alle tror jeg har det bra, tror jeg har det fint, helt supert, men det er jo ikke slik, ikke i det hele tatt, det var derfor jeg begynte å sykle, måtte få klarnet opp i tankene mine, gråte i fred, dessverre skygga tårene og regnet, du vet jo at det regnet, alt er vått, dette sommerværet, tårene og regnet skygget for synet mitt, jeg mistet kontrollen og falt, ja jeg falt midt i åkeren din!»
Truls så på meg med et kublikk, han tygget på historien min. Hadde et fjernt uttrykk i øya. Jeg tok en bit til av brødskiva, svelget den ned med te. Sannheten er: Jeg heter Kaia og er en morder.
«Du får vel hvile deg litt på gjesterommet, Vera,» sa han etter at han var ferdig med å konsumere historien min. Jeg takka blidt ja, og dro med meg veska lenger inn i huset. Det var stort og stille, som en varm bjørnehule midtvinters.
«Kanskje jeg kunne få låne badet?» spurte jeg så yndig jeg kunne. Truls nikka sakte og viste meg hvor det lå.
En time senere lå jeg i en myk seng og hørte på lyden av en traktor som arbeidet, en humle som stanga i vinduet, gardiner som raslet og gresset på utsida som grodde. Jeg hadde brunt hår som var gredd og rosa lepper. Kjente etter i kroppen om jeg hadde begynt å bli litt polsk. Følte meg mer russisk, for det var russisk rulett jeg spilte, skøyt historier inn i hodet mitt og venta på at en av dem skulle ta knekken på meg. Burde ha kalt meg sjøl Svetlana og heller oppsøkt en psykolog.

Kvelden kom og jeg sovna. Tidlig neste morgen var jeg allerede på vei, men politiet var minst like mye på vei, så jeg sykla for det meste i skogen. En hulder med magiske hjul, var jeg. Gjemte meg nede i mosen for å spise.
Og det var da det slo meg. Jeg huska faktisk ikke livet mitt, slik det en gang var. Jeg var ikke norsk, jeg var polsk, russisk, afrikansk, fransk. Jeg var adoptert, enebarn, et av tre barn, et av syv barn. Jeg hadde brunt hår, rødt hår, sort hår. Jeg het Vera, Svetlana, Stephanie, Anna. Ingen kunne noensinne fange meg, for jeg var ikke meg sjøl lenger.
Vinden snudde. Det lukta sjø i skogen, og jeg sykla videre.


fredag 17. oktober 2008

å meyer, gi meg et kyss, gi meg en ny vår


utdrag.


Hvordan opprettholde lykke?

På butikken kjøper jeg et Flax-lodd. Jenta i kassa ser dovnet på meg når jeg spør etter det. Som om det er min feil at det er to meter å gå bort til loddene som kan bringe deg nærmere et rikt liv, fylt til randen med ubrukelig innhold. Jeg prøver å snakke med henne, for å ha noe å gjøre.
Jeg: «Det er så fint ved sjøen... Syns du ikke?»
Hun ser ikke på meg.

Jeg: «Jeg mener, jeg har ikke vært ved sjøen før. Vet du om noen bra steder å bade?»

Hun åpner sakte munnen. Det gule håret hennes er dratt stramt bakover i en hestehale.

Hun: «Det er skiltet bort til en badeplass, rett utenfor her.»

Jeg innser at planen min faller i fisk, men det kan jeg også gjøre, nå som jeg vet veien.

Jeg: «Takk.»

På vei ut døra snur jeg meg, smiler og vinker. Hun ser tomt på reolene ved siden av meg.

Ute av den stillestående atmosfæren i butikken putter jeg loddet i lomma, plukker opp sykkelen og følger anvisningene til badeplassen. Den ligger like idyllisk til som resten av stedet. Varm sand som kiler meg mellom tærne, en gjenglemt badeball, sjølukt. Tangen som danner
en sort linje over bølgene som kaster seg opp på land. En linje jeg kan balansere på. Jeg myser ned, og verden blir sort.
Jeg tenker på sorte hull, det store intet,
ormehull og mørke flaskeåpninger, implosjoner, nattemørke og håpløse netter. Finner fram hjertet mitt igjen, holde det varsomt i en knyttet neve. Sola står midt på himmelen og måkene skriker fortsatt. Jeg vil bade.

Under vannet svømmer fiskene. Svømmer jeg. Svømmer tang og tare, plankton. Sjøstjerner. Med seige, kraftige tak skyter jeg fart under vann. Jeg sperrer opp øynene for å få med meg alt dette; en krabbe som går fra en tangklase til en annen, en stim med små fisk som vifter febrilsk med finnene sine, en stor fisk som langsomt svømmer bortover, en stein som skinner ved siden av en flatklemt brusboks. Hjertet mitt skjelver i sjøens strømmer og jeg holder hardt rundt det. Jeg tror at for hvert dunk det gir fra seg, skal det gli ut av hendene mine og synke til bunns. Likevel er hjertet mitt som en slags livbøye i rødt og hvitt, den bærer meg oppover, forbi luftbobler og blader småunger har hevet uti, bare for å se dem forsvinne igjen. Forsvinne slik som meg.

Solen smyger seg oppover beina mine. Napper i hårene og river mildt i badedrakten. Jeg ser på gutten foran meg, han holder Flax-loddet mitt i hånda. Smilet henger løst, som om noen bare tråklet det på ham og det nå holder på å falle av. Det flagrer i vinden, og han strekker ut hånda som ikke holder om papirbiten min.

Han: «Har du en mynt?»

Jeg myser. Myser mot en gutt som blafrer i vinden, mot sola som blunker til meg, sjøen som er der, hjertet mitt som svever i lufta. Jeg gir ham en femtiøring.

Han: «Om du ikke har mer i mynter enn denne her,» han knipser kobbermynta opp i lufta, jeg
myser mot den også, «så trenger du virkelig en gevinst.»
Smilet hans flagrer opp og blir stort som et seil.
Jeg bestemmer meg for å smile tilbake, og foreslår at han kan sette seg ned ved siden av meg og skrape. Han har tynne fingre, jeg vil spørre om han spiller piano. Ikke fordi han har tydelige pianofingre, men fordi jeg virkelig lurer. Om han spiller piano vil jeg bli med ham hjem. Høre på når han slår an akkorder. Jeg tenker at det vil bli en konsert av de sjeldne.
Jeg: «Spiller du piano? Ofte?»

Han ser på meg. Det føles som om jeg blir vurdert, han bruker røntgensynet sitt og ser at det brune håret mitt egentlig er lyst, at jeg har grønne øyne, et hull der hjertet skulle ha vært og at jeg lyver.
Han: «Nei.»

Jeg: «Kan jeg lære deg det? Jeg mener, du har så fine fingre.»

Han skraper fraværende på ekstrasjanse-feltet. Han ser ikke på meg, men han ser ikke bort fra meg. Smilet hans viser fram de skjeve tennene som kunne ha trengt en regulering i de tidlige tenårene.
Han: «Ja. Lær meg det en dag.»

Så ser han bort og fokuserer på loddet igjen. Viser meg at jeg har vunnet 50 kroner.

Jeg: «Da blir det is,» og så reiser jeg meg og tar
ham med meg.

Hvordan leve lykkelig og fornekte at et liv mangler?


Senere leker vi gjemsel i hagen hans. Jeg sitter gjemt bak en rosebusk og lukter på rosene. Han teller til femti, med pannen mot epletreet. Henda har han ved ansiktet, de holder forsiktig for øynene. Som om øyeeplene kanskje var modne og kunne falle ned når som helst.

Jeg bretter kroppen min sammen bak busken. Jeg forestiller meg at jeg er en stein, en levende stein av kjøtt og blod. Hjertet mitt er også en stein, og jeg gjemmer hjertesteinen i brystkassa så han ikke skal høre slagene.
Hjertet mitt: «Ett-to, ett-to, ett-to.»

Jeg: «Hysj.»

Hjertet mitt (i et hektisk tempo): «Ett-to, ett-to, ett-to!»

Han: «Fant deg.»

Hjertet mitt tystet på meg, men jeg er glad, jeg skal få drikke jordbærsaft og spise boller, skal få sitte i skyggen og kjenne at det lukter gress, lære ham å spille piano. Mens jeg spiller på
sugerøret eller lager bobler i saften, forteller han om huset sitt. At det har gått i arv, at tippoldefaren bygde det helt selv, at oldemora planta frukttrær og bærbusker da mormora var lita og at han en dag vil gjøre noe like stort.
Han:
«Noe å huskes for.»
Jeg: «Men det skal knyttes tilbake til hjemmet ditt?»

Jeg sitter med bena i kors. Ser ned på en flatklemt bolle i de skitne henda mine.

Han: «Ja, for det er her alt begynner. Den dagen jeg ikke er her, skal etterkommere ha en ny begynnelse som grunnlag.»

Jeg tenker at det er evig liv han ønsker.

Jeg: «Er det evig liv du ønsker? At du aldri helt skal forsvinne fra jordas overflate, at fragmenter av deg og ditt liv blir igjen mens du selv skal bli til støv og ingenting? Du skal forsvinne i verdensrommet, men livet ditt blir igjen?»

Bollen er blitt til smuler mellom fingrene mine.
Han: «Du får det til å høres så morbid ut.»

Jeg: «Men det er morbid! Er du død, så er du død, da er du borte,» jeg veiver med armene for å jekke stemmen min et par hakk opp, «glemt, hinsides! Du kan ikke være igjen, på noen som helst måte, når du skal være borte.»

Han ser på meg, på bollebitene som ligger i gresset og skal bli spist opp av
maur, på saftglasset som jeg velta, sugerøret jeg har bitt i stykker og på sola som går ned. Ser på fingrene sine.
Han: «Du må lære meg å spille piano.» Han klorer fingrene fast i bordplata. «For jeg er redd for å dø.»
Det er som om han rasper inn tangenter i bordet, han får tre under neglene. Fliser som stikker ham. Han spiller i disharmoni, det er dur, det er moll, det er kontaktsøkende. Jeg slenger ut hjertet mitt som en jojo. Det danser i takt til den skingrende musikken og det spinner rundt hans jojohjerte. Vi har fått en floke. Et kontaktpunkt.



søndag 5. oktober 2008

A guide to love, loss & desperation



Tittel: En nokså lang bildeblogg


Undertittel: Kjoler for 50 kroner






Tittel 1; Vi har alle våre blomsterbilder.
Tittel 2; God frokost.






















torsdag 2. oktober 2008

spelar det längre någon roll?

jag orkar inte slåss



Under vannet svømmer fiskene. Svømmer jeg. Svømmer tang og tare, plankton. Sjøstjerner. Med seige, kraftige tak skyter jeg fart under vann. Jeg sperrer opp øynene for å få med meg alt dette; en krabbe som går fra en tangklase til en annen, en stim med små fisk som vifter febrilsk med finnene sine, en stor fisk som langsomt svømmer bortover, en stein som skinner ved siden av en flatklemt brusboks. Hjertet mitt skjelver i sjøens strømmer og jeg holder hardt rundt det. Jeg tror at for hvert dunk det gir fra seg, skal det gli ut av hendene mine og synke til bunns. Likevel er hjertet mitt som en slags livbøye i rødt og hvitt, det bærer meg oppover, forbi luftbobler og blader småunger har hevet uti, bare for å se dem forsvinne igjen. Forsvinne slik som meg.