lørdag 17. januar 2009

å vokse opp 2


Denne uken har jeg hatt prioritering av søvn. Dagene har vært brukt til å slappe av med Futurama, med Sawdust og Day&Age, med San Sebastian blues, og med symaskinen.
Har rukket å sy den fineste veska jeg noensinne kommer til å sy, og et fargeskjørt (med fokus på glede).


På toget leste jeg meg igjennom et stykke interessant spillteori i Dydens opprinnelser. Jeg gleder meg til tiden på toget, hvor jeg bare skal lese i denne boka (om jeg klarer å få de trøtte øynene mine til å fokusere på bokstavene).


Samtidig har jeg fundert litt vagt over kosmos. Jeg skal ikke utdype hvor stort det er, det er det ikke noe poeng i. Det er stort. Og hva er vi, i alt det store? Hva betyr livet på Tellus for universet, for fjerne solsystemer og galakser? Hva er et enkelt menneske i dette gigantiske store mysteriet?

Ingenting.

Vi betyr rett og slett ingenting. Vi er så små og ubetydelige at vi ikke fatter det. Samtidig vet vi ingenting om hvordan ting henger i hop. Vi har bare funnet på teorier og forklaringer som passer oss. Og alle bokstaver og ord vi har funnet opp, de betyr heller ingenting. De har ingen verdi. Gress heter ikke "gress", himmelen er ikke "blå".

Livet er totalt meningsløst, og vi betyr ingenting.

Derfor er vi frie.


utdrag;

Og så kom den uunngåelige høsten, men i stedet for å la det bli en sommerromanse, noe som skiftes ut med årstiden, satte jeg mer fyr i forholdet og vi stekte marshmallows på bålet. Han beundret min evne til å fyre opp bål, og jeg fortalte om min fortid i speideren. Hvordan jeg hadde interessert meg for å sove under åpen himmel så jeg kunne telle stjernene, hvordan jeg så på fugler i timesvis, hvordan gjøk og sisik, trost og stær fant veien ned i kladdeboka mi i tegna form, hvordan jeg sugde til meg informasjon om mose og elg, fotosyntese, biologisk mangfold, knuter, redskaper, alltid beredt-prinsippet, månefaser, pakking av sekk. Og hvordan fyre bål.
Han var imponert, og sa det slik : «Jeg elsker deg.» Jeg smilte, og siden jeg alltid var beredt, var ansiktet mitt allerede på vei bort for å kysse ham. Bålet tok virkelig fyr, og før vi visste ordet av det, brant huset hans ned. Han var selvfølgelig lei seg. Jeg gjorde ikke noe forsøk på å trøste ham. Visste ikke hvordan det var når alt du eide ble til støv, selv rømte jeg alltid før det jeg eide begynte å eie meg.
Jeg: «Dette er bare støv. Stjernestøv. Du har lurt deg selv til å tro at du eier en liten del av det store intet, og nå må du gi alt tilbake.»
Øya hans var store og våte, men jeg tror han var sint på meg. Gjenskinnet av flammene som fortærte hans jordiske goder, hans materielle velstand og falske, kjøpbare lykke, ligna mistenkelig på trass. Han ble en treåring som ville ha jul hver dag. Bursdag også.
Jeg: «Kutt ut.» Og så tok jeg ham i hånda og gikk.



2 kommentarer:

  1. "Hvad om man var deroppe, drev om blandt sole og følte komethaler vifte mot sin pande! Hvor var ikke jorden liten og menneskene små; et Norge med to millioner sætesdøler og en hypotekbank med hjælp til mat! Hvad lignet det å være menneske for så lite? Man albuet sig frem i sit ansigts sved i nogen få støvets år, for så å forgå allikevel, allikevel! Nagel rev sig i håret. Å det endte med at han skaffet sig ut av verden og fik en ende på det! Vilde han nogensinde kunne gjøre alvor av det? Ja. Og ved Gud i himlen ja, han skulde ikke vike tilbake!”

    Du, hva synes du om Day & Age egentlig? Jeg synes kanskje The Killers har dratt den litt for langt med den jeg...sangene blir rett og slett for sære og techno-aktige...? Eller? Er det bare meg? Jeg liker Human ganske godt da. Den er i det minste fengende...Selv om teksten er sprengt.

    Lenge siden sist nå! Hvordan går det? Går jobben og sånt greit eller? Funnet ut hva du skal gjøre til neste år? Ej, har jeg sagt at jeg har farga håret mørkt igjen? eller, mørkt var vel en liten - nei, stor - overdrivelse. Det er vel fortsatt en slags blondfarge...eller, lysebrunt med blonde striper. Så det ligner faktisk litt på min naturlige hårfarge. Lei av blondt hår, lei av ettervekst, lei av konstant bleiking!

    SvarSlett
  2. jeg tror vi har en mening alle sammen og at vi tilhører noe. dette forklarer mer hva jeg tror på:

    the earth does not belong to man,
    man belongs to the earth.
    all things are connected
    like the blood that unites us all.
    man did not weave the web of life,
    he is merely a strand in it.
    whatever he does to the web,
    he does to himself.

    SvarSlett

sympatiske fisk