å telle stjerner

er like umulig som å telle alt som oppleves på festival. En liten del av stjernehimmelen har jeg bevart på skjørtet mitt, men det meste av den svever i det store intet. Å skrive en lang beretning om festivalen går ikke, så jeg skal nøye meg med å nevne at å møte koselige mennesker overalt hvor jeg går og være på konserter er noe av det beste jeg vet.

Og en spesiell takk til Lucy, som har vært med meg på festivaler og som er en fantastisk venn.

Jeg elsker ikke mye, men jeg elsker festivaler.

å være fremmed i eget land

Bildebloggtittel: Vestlandet

Befolkningen på Balestrand: et pinnsvin

Her satt min mormor og slikket i seg ferske egg, før hun ble tre år og flyttet derfra

Trær er til for å klatres i; av kusineLine og meg

Her bodde mormor, gammel prestegård

Husker er til for å svinge seg i, Tarzan-Leif

Jeg ligner i hvert fall IKKE på Lucy

å stå i uvær

Før
Jeg står ute i regnet og tenker: hvorfor er det ingen ved siden av meg? Hvorfor står jeg her aleine og hører tordnet? Jeg skulle vært på en eng, en ås, et sted nære himmelen. Noen skulle stått ved siden av meg, vi skulle stått i de tynne sommerklærne våre, sett opp mot himmelen og ledd. Vi skulle sett på hverandre og ledd, danset i regnet, løpt under den brakende himmelen som sender regn og vind ned på oss.

Men jeg er aleine. Kjenner vanndråpene sildre ned ryggraden, og jeg skulle ønske ryggraden min var store, tunge perler fylt med luft. Vannet treffer kjolekanten, skuldrene, armene, hodet. Men det treffer liksom aldri meg.

Jeg sitter inne på rommet mitt og skriver, ute er det plutselig uvær; vinden som rusker tak i alle trærne og får dem til å bruse, regnet som kommer ned ned ned, lyden fra skyer som støter sammen og lysglimt.

Hvorfor sitter jeg inne, hvorfor er jeg ikke der ute med noen?

Før var jeg redd for tordenvær. Jeg søkte ly i bilen eller under en voksens arm. Nå føler jeg meg bare veik og patetisk her jeg sitter og ser på det. Jeg vil være det.

Etter
Det må være rett over oss, eller så har det akkurat gått forbi. Jeg måtte ut igjen, måtte ut og kjenne på disse naturkreftene, som kanskje ikke er sterke i det hele tatt, men sterke i forhold til meg.

TORDENVÆR ER SÅ UTROLIG FANTASTISK DEILIG

Lysglimtene som farer over himmelen, lyn som slår ned, det tilsynelatende evigvarende regnværet, bråket fra himmelen; det knaker, knekker, slår, spraker, tordner til.

Under alt dette kan jeg stå, jeg, og føle det rett over meg, rundt meg. Med knyttede never og anspente skuldre står jeg på trappa igjen og beundrer tordenværet. Jeg får med meg hver lyd og lysglimt. Jeg snur meg for å se, for å sjekke om jeg kan se om lynet slår ned eller se skyene som bråker. Foran meg slår lynet seg en vei ned til jorda, og det braker. Jeg jubler inni meg, høyere og høyere for hvert høye brak jeg hører.

Jeg har lyst til å ta på meg den fineste kjolen jeg har, pynte meg som til en riktig stor fest, sminke meg, og så... løpe om kapp med tordenværet.

Det er fantastisk, det er imponerende, det er bråkete og skummelt, det er utfordrende og det er vilt.

Jeg skulle ønske det var meg, og det kan kjennes sånn ut. Det er meg skyene støter sammen i, alt bråket er alle tankene og følelsene mine som kræsjer inne i meg, det er alt jeg ikke tør skrike ut, all frustrasjonen, sinnet, angsten, redselen; det kommer ut i tordenværet.

Kall meg uværsjenta. Jeg elsker tordenvær.