Før
Jeg står ute i regnet og tenker: hvorfor er det ingen ved siden av meg? Hvorfor står jeg her aleine og hører tordnet? Jeg skulle vært på en eng, en ås, et sted nære himmelen. Noen skulle stått ved siden av meg, vi skulle stått i de tynne sommerklærne våre, sett opp mot himmelen og ledd. Vi skulle sett på hverandre og ledd, danset i regnet, løpt under den brakende himmelen som sender regn og vind ned på oss.
Men jeg er aleine. Kjenner vanndråpene sildre ned ryggraden, og jeg skulle ønske ryggraden min var store, tunge perler fylt med luft. Vannet treffer kjolekanten, skuldrene, armene, hodet. Men det treffer liksom aldri meg.
Jeg sitter inne på rommet mitt og skriver, ute er det plutselig uvær; vinden som rusker tak i alle trærne og får dem til å bruse, regnet som kommer ned ned ned, lyden fra skyer som støter sammen og lysglimt.
Hvorfor sitter jeg inne, hvorfor er jeg ikke der ute med noen?
Før var jeg redd for tordenvær. Jeg søkte ly i bilen eller under en voksens arm. Nå føler jeg meg bare veik og patetisk her jeg sitter og ser på det. Jeg vil være det.
Etter
Det må være rett over oss, eller så har det akkurat gått forbi. Jeg måtte ut igjen, måtte ut og kjenne på disse naturkreftene, som kanskje ikke er sterke i det hele tatt, men sterke i forhold til meg.
TORDENVÆR ER SÅ UTROLIG FANTASTISK DEILIG
Lysglimtene som farer over himmelen, lyn som slår ned, det tilsynelatende evigvarende regnværet, bråket fra himmelen; det knaker, knekker, slår, spraker, tordner til.
Under alt dette kan jeg stå, jeg, og føle det rett over meg, rundt meg. Med knyttede never og anspente skuldre står jeg på trappa igjen og beundrer tordenværet. Jeg får med meg hver lyd og lysglimt. Jeg snur meg for å se, for å sjekke om jeg kan se om lynet slår ned eller se skyene som bråker. Foran meg slår lynet seg en vei ned til jorda, og det braker. Jeg jubler inni meg, høyere og høyere for hvert høye brak jeg hører.
Jeg har lyst til å ta på meg den fineste kjolen jeg har, pynte meg som til en riktig stor fest, sminke meg, og så... løpe om kapp med tordenværet.
Det er fantastisk, det er imponerende, det er bråkete og skummelt, det er utfordrende og det er vilt.
Jeg skulle ønske det var meg, og det kan kjennes sånn ut. Det er meg skyene støter sammen i, alt bråket er alle tankene og følelsene mine som kræsjer inne i meg, det er alt jeg ikke tør skrike ut, all frustrasjonen, sinnet, angsten, redselen; det kommer ut i tordenværet.
Kall meg uværsjenta. Jeg elsker tordenvær.
Hello man! Jeg gidder ikke logge på msn nå, beklager. Jeg tror kanskje du er der. Jeg var på msn en gang før i dag, og om jeg logger på nå, kommer jeg sikkert ikke til å gå før om lenge.
SvarSlettDet er ikke akkurat snakk om å kopiere oppførsel da. Det er ikke snakk om å forandre den man er eller å ikke være fornøyd med seg selv. Det er snakk om å bli en hyggeligere person. En person som mange liker og sånn. Jeg synes nå iallefall det er morsomt å bli likt...det gjør sikkert alle. Så klart er det ikke sånn "o me gad, jeg bare mååå bli likt av alle!" - det er bare sånn være snill og grei likzåm. Det kan vel ikke skade? men så er vel ikke jeg en sånn person man misliker heller da. Don't get me wrong, jeg sier ikke at alle liker meg, men jeg har liksom ikke noe sånn ekstrem personlighet. Ingen hater meg, få elsker meg. Hvis du skjønner hva jeg mener.
Oi nå skal vi drikke ettermiddagskaffe her. Så koselig. Jeg liker når været er fint først på dagen også blir det litt mer overskya på kvelden. Det så litt ut til at det skulle begynne å regne her tidligere, men nå kommer sola igjen.
Og du, jeg ELSKER torden! Det er så herlig! Jeg elsker egentlig regn også! Eneste ulempen er at når det regner ute, går det ikke an å finne på så mye ute. Man kan liksom ikke stikke på stranda og bade og sånn. Ikke det at jeg ikke har prøvd det, men det er liksom litt hyggeligere når det er sol.
Jeg er ganske flink til å tilpasse meg forskjellige mennesker og sånn, tror jeg, men jeg er ikke en sånn som gir et veldig godt førsteinntrykk. Jeg er litt rævva sammen med nye folk og sånt. Det er et område jeg kunne tenkt meg å bli flinkere på; snakke mer og bli lettere kjent med folk.
Aha, i will send you some coldplay! Seriously, den er genial. Jeg har begynt å elske coldplay jeg. Har liksom så herlig musikk.
Sure, will bring my cds!
Jo, jeg skal nok feire i høst. Kanskje sammen med stine.
Synes bare det var litt freaky at jeg skulle kjøpe alkohol, så jeg ble nervøs av den grunn. Visste liksom ikke hva jeg skulle gjøre, så da ble det til at jeg ikke viste noe som helst, bortsett fra 200-lappen. Alkohol er dyrt. Egentlig ikke verdt det, for det smaker ikke så godt. Skal vi ikke ta en sommerpils når vi er hos Lucy da? Eller kanskje ikke foreldrene synes noe om det, siden lucy bare er 17. W00ps.
Jajøss, dere må fortelle meg masse om Hove når jeg kommer. Og ingen internvitser, key?!
Jeg kommer på msn senere i kveld! Da må du også være der. Shit det er ganske seint. Og litt seint for ettermiddagskaffe også, men jaja. Snakkast!