å vokse opp

Mens alle de andre jentene antageligvis leste TOPP, [mag], inside eller lignende, leste jeg interiørmagasiner. Når jeg endelig får en jobb, skal mitt første kjøp være en Mademoiselle-stol fra Kartell.














Jeg bekymrer meg for mye og har lagt alle mine drømmer i en skuff som jeg ikke har nøkkelen til.


Utdrag:

Jeg ligger i grønt gress. Omkranset av skjøre blomster, som av papir. Morgenduggen tynger ned de små bladene, som standhaftig vokser opp av bakken og strekker seg opp mot himmelen. For å møte sola, stjerna vi alle lever av. I utkanten av enga er skogen jeg kom fra. Jeg kan se sykkelen ligge på bakken. Morgentåka ligger døsig over sommermorgenen. Sjølukta er sterkere enn før.

Med ingenting i minnet tråkker jeg det gamle transportmidlet mitt i gang. I dag har jeg hengt hjertet mitt i en snor rundt halsen. For å lettere se det. For å lettere kunne kjenne den stødige rytmen når det dunker. Rytmisk og rolig.

Stien vingler mellom bjørketrær, grantrær, blåbærkratt og maurtuer, frodige enger, små bekker og fugler som har vært våkne lenge. Dekkene mine ruller seg fram over barnåler og blader. Da jeg passerte en bredere grusvei, stanset jeg for å fylle lommene mine med bringebær. De røde bæra farga fingertuppene mine. Jeg holdt dem opp foran den gylne lyset. Bringebær er barndommens drøm, en Barbie-drøm om hus og hager og ektemenn som tjener bra og små, søte hunder. Rosa drømmer om det første kysset, om å gå i høyhælte sko og være den peneste jenta. Neste gang vil jeg spise blåbær.

å ikke ha noe å si, fordi noen andre sa det før deg

det var länge sen vi sågs
det måste gått ett år
tiden rinner förbi
stora människor har ingen tid
och här står du på torget
och springer omkring bland all trafik
och skriker, skriker...
och du skrek
det finns mer,
det finns mer...

och du skrek  
vem har lurat alla barnen? 
det här är inte allt som finns 
här är inte allt som finns 
det finns mer 
det finns mer 
det var vi som bestämde  
det är vi som bestämmer 
det är vi som...

jag är född i en tid precis när dammet lagt sig ner
en meningslös tid, exakt en tusendel försent
och visst bor det ett skrik någonstans i ditt lugna, tysta liv
en vild fantasi som dränks i lådvinsnostalgi

och du minns den du var med förakt, lite hat 
och man blir lik sin mor eller far 
du har förändrat ditt sätt, suddat ut varje spår 
men i själen din ja långt, långt in ekar tonåringens vrål



nej jag säger nej jag säger nej 
jag kommer aldrig aldrig tillbaks 
till eran stad till erat liv 
jag kommer aldrig aldrig tillbaks 
till den ni sa jag skulle vara 
jag kommer aldrig aldrig tillbaks 
till deras stad till deras liv 
jag komer aldrig aldrig tillbaks



allt jag gör det går så bra 
och om jeg ler så måste jag vara glad 
varför är vi kvar i ett liv som redan levts 
och varför ska vi göra allt igen 
varför ska jag ha ett jobb som någon annan 
redan haft och varför ska jag göra allt
igen varför ska vi vara där alla andre redan varit 
och varför ska vi göra allt igen

Jeg føler at alt jeg gjør er å løpe fra noe som er forutbestemt. Noe større enn meg har peilet ut en kurs for meg, og denne kursen viker jeg vekk fra. Jeg klamrer meg til et håp om at det ikke er slik. Et håp om at jeg har fri vilje og velger min egen vei.
Alt jeg gjør blir et fåfengt forsøk på et liv.

Turist i tillvaron

Mamma og jeg tok oss en tur til stedet Alaska og øya Koster da vi var i Sverige. På Alaska var det steiner, blomster, insekter og en sti. På Koster var det gamle sykler, varme, kunst og grusveier.
Siste dagen før jeg fikk besøk, dro vi på båttur med onkel Martin og de to sønnene hans. Båten gikk til Akerø, og på Akerø gikk pappa og jeg bort til stranda mot havet for å finne skatter blandt vrakved.

å ta en svipptur innom en festival

Øya hadde kjenninger fra forrige festival, garderobe og økologisk is.
Skjørtet hadde akkurat plass til litt mer påskrift.

å telle stjerner

er like umulig som å telle alt som oppleves på festival. En liten del av stjernehimmelen har jeg bevart på skjørtet mitt, men det meste av den svever i det store intet. Å skrive en lang beretning om festivalen går ikke, så jeg skal nøye meg med å nevne at å møte koselige mennesker overalt hvor jeg går og være på konserter er noe av det beste jeg vet.

Og en spesiell takk til Lucy, som har vært med meg på festivaler og som er en fantastisk venn.

Jeg elsker ikke mye, men jeg elsker festivaler.

å være fremmed i eget land

Bildebloggtittel: Vestlandet

Befolkningen på Balestrand: et pinnsvin

Her satt min mormor og slikket i seg ferske egg, før hun ble tre år og flyttet derfra

Trær er til for å klatres i; av kusineLine og meg

Her bodde mormor, gammel prestegård

Husker er til for å svinge seg i, Tarzan-Leif

Jeg ligner i hvert fall IKKE på Lucy

å stå i uvær

Før
Jeg står ute i regnet og tenker: hvorfor er det ingen ved siden av meg? Hvorfor står jeg her aleine og hører tordnet? Jeg skulle vært på en eng, en ås, et sted nære himmelen. Noen skulle stått ved siden av meg, vi skulle stått i de tynne sommerklærne våre, sett opp mot himmelen og ledd. Vi skulle sett på hverandre og ledd, danset i regnet, løpt under den brakende himmelen som sender regn og vind ned på oss.

Men jeg er aleine. Kjenner vanndråpene sildre ned ryggraden, og jeg skulle ønske ryggraden min var store, tunge perler fylt med luft. Vannet treffer kjolekanten, skuldrene, armene, hodet. Men det treffer liksom aldri meg.

Jeg sitter inne på rommet mitt og skriver, ute er det plutselig uvær; vinden som rusker tak i alle trærne og får dem til å bruse, regnet som kommer ned ned ned, lyden fra skyer som støter sammen og lysglimt.

Hvorfor sitter jeg inne, hvorfor er jeg ikke der ute med noen?

Før var jeg redd for tordenvær. Jeg søkte ly i bilen eller under en voksens arm. Nå føler jeg meg bare veik og patetisk her jeg sitter og ser på det. Jeg vil være det.

Etter
Det må være rett over oss, eller så har det akkurat gått forbi. Jeg måtte ut igjen, måtte ut og kjenne på disse naturkreftene, som kanskje ikke er sterke i det hele tatt, men sterke i forhold til meg.

TORDENVÆR ER SÅ UTROLIG FANTASTISK DEILIG

Lysglimtene som farer over himmelen, lyn som slår ned, det tilsynelatende evigvarende regnværet, bråket fra himmelen; det knaker, knekker, slår, spraker, tordner til.

Under alt dette kan jeg stå, jeg, og føle det rett over meg, rundt meg. Med knyttede never og anspente skuldre står jeg på trappa igjen og beundrer tordenværet. Jeg får med meg hver lyd og lysglimt. Jeg snur meg for å se, for å sjekke om jeg kan se om lynet slår ned eller se skyene som bråker. Foran meg slår lynet seg en vei ned til jorda, og det braker. Jeg jubler inni meg, høyere og høyere for hvert høye brak jeg hører.

Jeg har lyst til å ta på meg den fineste kjolen jeg har, pynte meg som til en riktig stor fest, sminke meg, og så... løpe om kapp med tordenværet.

Det er fantastisk, det er imponerende, det er bråkete og skummelt, det er utfordrende og det er vilt.

Jeg skulle ønske det var meg, og det kan kjennes sånn ut. Det er meg skyene støter sammen i, alt bråket er alle tankene og følelsene mine som kræsjer inne i meg, det er alt jeg ikke tør skrike ut, all frustrasjonen, sinnet, angsten, redselen; det kommer ut i tordenværet.

Kall meg uværsjenta. Jeg elsker tordenvær.